Spørsmålene mediene ikke stiller

Her er norsk presse mer politisk korrekt enn selv svenskene.

Rekordmange tenåringsjenter ønsker at norsk helsevesen ved bruk av hormoner og kirurgi skal hjelpe dem til å bli gutter. Men mediene møter dette gigantiske statlige eksperimentet på unge kropper med et skuldertrekk.

I 2017 skrev den anerkjente mediekritikeren Anki Gerhardsen en Aftenposten-kommentar med den like geniale som provoserende tittelen «Lurer du på om du er transkjønnet? Ikke les aviser!».

Hovedpoenget hennes var at norsk presse tilsynelatende har lagt bort sin ellers så kritiske sans og ditto journalistikk i møtet med temaet kjønnsskifte hos barn og unge.

Gerhadsen påpeker at det aller meste av medieomtalen av denne problematikken følger et helt bestemt mønster. Det er hjemme-hos-historier med unge som mener seg å være «født i feil kropp».

Kjønnsskifte fremheves som den selvsagte løsningen og veien til et lykkelig liv. Forbeholdene er få og de vanskelige spørsmålene glimrer totalt med sitt fravær. Hvis helsevesenet kritiseres eller utfordres, gjelder det kun hvorfor det ikke går enda lettere og tar enda mindre tid å få startet hormonell eller kirurgisk behandling.

Det stilles heller ingen spørsmål ved det faglige grunnlaget for å begynne å gi tenåringer hormoner som i mange tilfeller gir irreversible resultater. Selv når det skjæres i helt friske, unge kropper finner norsk presse ingen grunn til å spørre etter hvilken forskning man egentlig støtter seg på.

Eller om disse forskningsresultatene virkelig er til å stole på? Og finnes det alternative vitenskaplige undersøkelser som har kommet til andre resultater og som anbefaler annen behandling av kjønnsdysfori enn piller og skalpell? Det får norsk offentlighet ingen svar på rett og slett fordi mediene ikke spør om sånt.

«Hvem har lest en reportasje i norsk dagspresse som går forskningen kritisk etter i sømmene? Er det i det hele tatt noen som har presentert hva slags forskning som finnes, og kanskje særlig hva slags forskning som ikke finnes? Hva gjør journalistene?», spør Anki Gerhardsen helt betimelig.

Tre år senere har lite eller ingen ting skjedd. Med et par-tre hederlige unntak for artikler i Morgenbladet, Klassekampen og nrk.no - og for Dagens store reportasjeserie denne uken - er den norske pressen fortsatt mer opptatt av å feire kjønnsskifte som befrielse fra kroppens fangenskap enn av å stille de nødvendige og kritiske spørsmålene.

Dessverre har de store norske mediene ikke fulgt eksemplet fra sine svenske kolleger. Der borte har selve flaggskipet i svensk undersøkende journalistikk, Sveriges Televisions dokumentarprogram Uppdrag Granskning, viet to sendinger til å gå helsevesenet nærmere etter i sømmene på dette området.

Vanligvis bruker det å være omvendt, men når det gjelder dette temaet så har faktisk norske medier vist seg å være mer politisk korrekte enn de svenske.

For det finnes mer enn nok å spørre om. For eksempel hvorfor vi aldri får presentert en eneste sak om de mange som beviselig finnes der ute og som angrer sine kjønnsskifter. Noen angrer så hardt at de prøver å endret kjønnet sitt tilbake til det opprinnelige.

Det er faktisk snakk om såpass mange at fenomenet har fått sitt eget navn «detransitioners». Problemet er at kroppen allerede er påført så store skader at resultatet sjeldent blir bra. Men det lever norsk offentlighet i lykkelig uvitenhet om for denne gruppen er knapt nevnt i pressen.

Når vi først er i gang: Hvor god informasjon får disse barna og ungdommene om den store risikoøkningen for å få en rekke sykdommer som man eksponerer seg for når man begynner denne typen hormonbehandling?

Og hvorfor er det 25-årsgrense for sterilisering i Norge, mens en 16-åring selv kan få bestemme om vedkommende vil starte kjønnskorrigerende behandling med hormoner, en behandling som i seg selv i mange tilfeller kan gjøre pasienten steril.

Et kronargument hos de som går inn for kjønnskorrigerende behandling av barn og unge, er den økte selvmordsrisikoen hos de som sliter med kjønnsdysfori. Kjønnsskifte redder liv, hevder tilhengerne, deriblant vår egen helseminister Bent Høie. Men er det nå så sikkert? Kan man virkelig støtte opp en slik påstand med et solid tallgrunnlag?

Nei, det finnes faktisk ikke vitenskaplig belegg for å påstå en direkte sammenheng mellom økt selvmordsrisiko og det å være uforløst transperson. Derimot viser annen forskning at mellom 70 og 80 prosent av barn som ønsker å skifte kjønn, finner seg til rette i sin egen kropp hvis de bare kommer seg inn i puberteten uten inngrep.

Det snakkes heller ikke høyt om at mange av disse ungdommene har alvorlige tilleggsdiagnoser av psykiatrisk karakter som verken kan hormonbehandles eller skjæres vekk.

Hvorfor er mediene så tause om disse spørsmålene? Anki Gerhadsen har en mistanke. Hun tror det er fordi transfeltet har havnet i samme sakskompleks som spørsmål knyttet til homofili. Da blir det nesten umulig å problematisere fenomenet uten å få merkelappen fobisk, fordomsfull, fiendtlig eller reaksjonær.

«Det har skapt en banal, servil og lite opplysende journalistikk som tror den må logre entusiastisk når 13-åringer krever å få skjære av seg brystene», skriver Gerhardsen. Bedre kan det knapt sies.