RISIKO: Tom Sverre Tomren mener troende fra forskjellige religioner må våge å gå i dialog om felles innsats for miljøet. Bak står Olav Fykse Tveit, den etiopisk-ortodokse presten Gobena Abate og den iranske advokaten og muslimen Soheila Ebrahimi.

Vi ærer Gud ved å ta vare på det han har skapt

Det kristne vitnesbyrdet blir undergravd hvis man forkynner om det bibelske forvalteransvaret fra talerstolen, men i sitt liv for øvrig viser at man ikke bryr seg om bærekraft.

På fredag kunne vi her i avisen lese om en konferanse som handlet om religion og bærekraft. Førsteamanuensis og prest Tom Sverre Tomren gleder seg over at kirkeaktive kristne ser ut til å være de letteste å nå med bevisstgjøringen knyttet til forvalteransvaret.

Han går så langt som å si at det er blasfemisk å sitte stille i sine kristne forsamlinger og vente på Jesu gjenkomst.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I 1984 lanserte artisten og presten Ivar Skippervold musikalen sin om Noas ark. Denne ble spredd rundt på landets skoler, slik at en høy andel av norske skolebarn på 1980-tallet hørte både denne og flere andre av Skippervolds musikkspill.

«Ser du regnbuen, den skinner. Alle fargene gir minner. De forteller om Gud, han som skapte alt», sang Skippervold.

I dag blir regnbuen benyttet som symbol for en bevegelse som ser ut til å ville dekonstruere deler av skaperverket, under dekke av å fremme et egendefinert mangfold.

Men fra et kristent ståsted er regnbuen først og fremst et uttrykk for Guds trofasthet. Den forteller oss hvor nært Skaperen er forbundet med skaperverket. Han elsker, og derfor griper han inn til frelse.

Det er treffende når Tomren utfordrer kirkelige aktører til å være miljøetiske forbilder. De senere årene har det blitt stadig vanligere å snakke om kirken som misjonal. Det innebærer blant annet at Jesu misjonsbefaling ikke bare leves ut gjennom det kristne sier i sin verbale forkynnelse, men gjennom alt kirkens liv.

Det kristne vitnesbyrdet blir undergravd hvis man forkynner om det bibelske forvalteransvaret fra talerstolen, men i sitt liv for øvrig viser at man ikke bryr seg om bærekraft. Da viser man skaperverket mindre aktelse enn Gud selv gjør.

Fra et kristent ståsted er det nødvendig å plassere dette i en frelsesteologisk sammenheng. Vi er kalt til å ta vare på naturen fordi den er gitt oss av Gud, og fordi vi ærer ham ved å forvalte den godt. I 1. Korinterbrev siterer apostelen Paulus Bibelens kong David som i en salme skriver: «For jorden og det som fyller den, hører Herren til.»

Påtroppende preses i Bispemøtet i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, pekte i Dagen fredag med rette på at kirkens fremste bidrag i luthersk forstand er å forkynne lov og evangelium. Det er Kristi død for våre synder, og hans kall til omvendelse, som skal drive kristne til å leve misjonale liv. Dermed finner vi her en klar forbindelse til budet om å elske Gud og å elske mennesker.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

De siste dagene har vi skrevet om kristnes givertjeneste her i avisen. Også dette er dypest sett en del av forvalteransvaret. Pengene er ikke et mål i seg selv, men de gir oss muligheter til å ta godt vare på det vi har blitt gitt.

Ifølge Det nye testamente er Jesus Kristus den eneste vei til frelse. Dette budskapet må aldri få komme i bakgrunnen. Derfor må vi som kristne ikke nøye oss med å vise til det som et bakenforliggende premiss, eller som noe vi tar for gitt. Vi må frimodig løfte frem Kristi kors og den tomme graven.

Det finnes intet annet navn mennesker kan bli frelst ved. Og det er nettopp med dette som utgangspunkt at de som vil kalle seg Jesu disipler er kalt til å leve på en slik måte at de gjenspeiler Guds rike.

Les også
Samler flere religioner til klimakamp
Les også
– Flaut at pinsevenner mangler klimaengasjement