Sang til smerte og sang til glede

Den kristne menighet har gjennom hele sin historie vært et syngende fellesskap. Slik er det i dag også. Men hvilke sanger man synger, og hvordan man synger dem, har endret seg.

Tirsdag kunne vi her i avisen lese om Kristiansand frikirke, hvor det finnes ikke mindre enn sju kor. Det kan neppe være mange andre menigheter i landet som har like mange kor i sin midte.

Kor er fellesskapsbyggende, og korsang gir rike anledninger til å formidle det kristne evangeliet. Men ikke alle er like begeistret for fenomenet. De senere tiårene har lovsangsteamene mange steder overtatt korets plass. Dette har vært til både glede og fortvilelse.

For mange var det en berikelse da den moderne lovsangsbølgen gjorde seg gjeldende. Blant annet ga den mer rom for å synge til Gud, ikke bare å synge om Gud. Saken er likevel den at hengivelsessanger slett ikke er noe som oppstod på 1970-tallet.

De fleste sjangrene som til tider blir stilt opp mot hverandre, har røtter langt tilbake i kirkens historie. Derfor er det viktig å ha bakteppet med seg når man debatterer både stil og form.

Det er grunn til å innvende at en del tekster som er skrevet de siste årene, har et tydelig emosjonelt preg. Samtidig kan man også innvende at det finnes sanger, både nye og gamle, som er så intellektuelt tunge at det kan være vanskelig å få med seg innholdet. Det kan også ha med språkdrakten å gjøre.

Og det er ikke slik at all moderne lovsang er overfladisk eller sentimental. Thomas Wilhelmsen, kjent fra Impuls i IMI-kirken i Stavanger, har rett når han korrigerer et ensrettet bilde av lovsangen. Det blir produsert både tekster og melodier av høy kvalitet også i dag.

Noe av det vi dessverre ikke så ofte ser i dag, er den reflekterte samtalen både om repertoar og form. Lovsang er i seg selv en sjanger det er vanskelig å definere. Hva gir den egentlig rom for? Dessverre har for få av dem som benytter denne sjangeren deltatt i det offentlige ordskiftet. Det bidrar til å gjøre sjangeren mer begrenset.

På den annen side må også tilhengere av salmeskatten huske at de sangene vi i dag ser på som tradisjonelle, også var nye en gang. Og det meste av det som ble skrevet på gitte tidspunkter i historien har vi i dag ingen kjennskap til.

Torbjørg Oline Nyli leverte i fjor et viktig bidrag til denne samtalen i boken «Generasjon savnet». Hun unngår den risikoen det kan være å havne i en skyttergrav, og tar til orde for respektfulle samtaler på tvers av generasjonene. Det betyr ikke at dette utelukkende handler om interessekonflikter mellom unge og eldre, for det finnes representanter for ulike retninger i ulike generasjoner.

Men det er nødvendig å samtale åpent og grundig om den kristne sangens og musikkens plass i gudstjenesten, hva som skal kjennetegne den og hvordan den best mulig kan bidra til å gi næring til troen. Ingen som vil kirken vel bør avskjære seg fra denne samtalen, selv om det kan være smertefullt å bli stilt overfor uenighet.