Et godt tegn for Kristen-Norge

De virkelig gode lederne er de som samtidig klarer å reflektere kritisk om egen sammenheng.

Idet jeg skriver disse linjene, står mellom 100 og 200 Led-deltakere like ved siden av og lovsynger Gud, høylytt og frimodig. Det er lunsjpause, og de som er med lovsangsledernettverket på Led har sin egen samling. De er en del av den endringen som har funnet sted de siste ti årene, og som Led er det fremste uttrykket for.

Pinsebevegelsen er det største protestantiske trossamfunnet utenfor Den norske kirke her i landet. I det lutherske Norge er de fortsatt en minoritet, men på verdensbasis finnes det minst fem ganger så mange pinsekarismatiske kristne som det finnes lutheranere. Den frimodigheten som har preget pinsevekkelsen, ser også ut til å gjøre seg gjeldende blant de aktive kirkegjengerne som har deltatt i Dagens holdningsundersøkelse. Det kunne vi lese om i Dagen torsdag.

Frimodigheten preger også samlingene på Led. Ikke en arrogant selvgodhet, men en ydmyk frimodighet knyttet til at man har noe å melde fordi man har fått noe fra Gud. Torsdag hadde jeg gleden av å prate med bevegelsens nye daglige leder, Ingunn Ulfsten. Samtalen kan høres i podkasten Tore og Tarjei. Ulfsten snakket blant annet om unge kristne som tar utdannelse, og som er opptatt av å ta troen med seg inn i ulike sektorer i samfunnet. Midt i et samfunn hvor kirken taper terreng, ser hun også tegn som gir grunn til optimisme. Og hun er ikke alene om det.

Gjennom helgen har Høyskolen for Ledelse og Teologi vært synlig til stede under Led, både på scenen og ellers. Her ser vi et nytt tyngdepunkt vokse frem også på akademisk hold. Under årets konferanse er lederskap et hovedtema. Som vitenskapelig disiplin er ledelse et forholdsvis nytt fag. Og i en sammenheng som Pinsebevegelsen, med mange og selvstendige enheter, har det vært rom for mange slags lederidealer. Med HLT har man fått bedre muligheter til å utvikle en gjennomarbeidet tankegang også rundt lederskapsspørsmål.

HLT hjelper også til å utvikle en pentekostal teologi, som kan både supplere og utfordre det hegemoniet som de luthersk dominerte utdanningsinstitusjonene har hatt her i landet. I en situasjon hvor akademisk luthersk teologi ser ut til å mangle en del motstandskraft i møte med både sekularisering og liberalisering, har de ikke vondt av denne utfordringen. Samtidig må HLT ruste seg for tøffere kamper når de i kraft av sin nyvunne størrelse blir en mer sentral bidragsyter i den løpende debatten.

Fredag formiddag var Pinsebevegelsens nye frontfigur, Øystein Gjerme, på talerstolen. Jeg har hørt Gjerme tale en del ganger gjennom årene. Jeg vet ikke om jeg noen gang har hørt ham bedre enn dette. Gjerme tok utgangspunkt i apostelen Paulus’ formaninger til den unge Timoteus. Gjerme er opptatt av å betone den kristne egenarten, og understreket overfor Led-deltakerne at også de er kristne først og leder etterpå. Han advarte mot å forveksle lederutviklingsprogram og disippelgjøring. «Sett alt inn på å stå din prøve overfor Gud!» formante han med utgangspunkt i apostelen Paulus’ formaninger. Denne formaningen har et ganske bestemt bakteppe.

For det er en kjensgjerning at kristne i forskjellige sammenhenger på våre breddegrader har latt seg inspirere av organisasjonsutviklingsmodeller fra både næringsliv og forskning. Siden kirken er et fellesskap av mennesker, kan den utvilsomt ha nytte av lærdommer fra ulike samfunnsområder. Samtidig er kirken først og fremst en gudgitt størrelse. Derfor er det både presist og klokt sagt når Gjerme understreker at også lederutvikling først og fremst er teologisk betinget, også i kirken.

I alle sammenhenger er det viktig å ha ledere som kjenner konteksten sin godt. De virkelig gode lederne er de som samtidig klarer å reflektere kritisk om egen sammenheng. I talen sin fredag leverte Gjerme flere viktige bidrag i så måte.

Han gikk også inn på tilnærmingen til teologi, og påpekte at pinsevennenes bibelsyn ikke skal være en slegge man slår andre med. I stedet pekte han på Ordets tydelighet, samtidig som han la vekt på at det er Ånden som gir liv. I dette samspillet fant han idealet om å være sannheten tro i kjærlighet uttrykt.

Karismatikere har, ikke helt ufortjent, blitt sett på som tidvis høyrøstede – kanskje både billedlig og bokstavelig talt. I Pinsebevegelsen anno 2020 er det ikke like lett å få øye på høyrøstetheten, kanskje bortsett fra i lovsangens volum. Derimot finner vi en annen type trygghet som henger sammen med den plattformen man står på. Pionerpreget er ikke borte, men Pinsebevegelsen blir mer og mer en etablert størrelse med en kraft som det blir vanskeligere å overse. Det er et godt tegn både for Kristen-Norge og for landet for øvrig.