Innpakning og innhold

Dagen inviterte for et par uker siden sine lesere til å være med på en uhøytidelig kåring av Norges styggeste kirke. Det har vært veldig interessant å se hvor stor engasjement denne saken har skapt, både bredt og høyt i Kirke-Norge.

Både selve saken og reaksjonene har fått sendetid og spalteplass i medier over hele landet.

Reaksjonene har inneholdt både sinne, irritasjon, resignasjon og hoderysting, men også anerkjennelse. Alt dette betyr i hvert fall at nordmenn flest ikke stiller seg likegyldige til «sin» kirke og at mange tar kirkebygget til sitt hjerte uansett utforming og uttrykk.

Det er i seg selv bra at vi har et forhold til den lokale kirken, at den betyr noe for oss og at vi slår ring om den i turbulente tider. Det må handle om noe langt mer enn bare arkitektonisk utforming og det ytre, tror vi. Det må også ha noe å gjøre med hvilken rolle kirken har spilt, og spiller, i det enkelte menneskes liv og historie.

Vi skulle ønske at denne engasjerte debatten kunne handle om mer enn eksteriøret til våre kirker. Tenk om intensiteten i engasjementet hadde vært like sterk når det handler om hva som foregår innenfor kirkeveggene? Hva er det kirken formidler til oss? Er det et budskap vi lengter etter? Og er det et budskap vi behøver i vår overinformerte tidsalder?

Dette er debatter som faktisk reises i Dagens spalter, men som sjelden skaper et stort engasjement i det brede lag av folket og som derfor blir lite synlig i offentligheten.

Tenk om vi kunne få en debatt om hvorvidt kirkens tilbud er relevant for vår tid. Og tenk om vi kunne få løftet fram at kirken formidler et alternativ til dagens overfladiske skjermkommunikasjon: Vi tilbyr deg noe for evigheten, noe med varighet til langt over neste oppslag på sosiale medier. Vi tilbyr budskapet om fred med Gud, om frelse, forsoning, tilgivelse og evig liv, om et fellesskap med Gud og mennesker. Vi tilbyr tilhørighet i en rotløs tid.

Det kan virke enkelt og selvfølgelig, men praksis viser noe annet.

Elin Ørjasæter beskrev det slik i et debattinnlegg i Aftenposten for 14 år siden, lenge før kirken og staten hadde skilt lag: «Det viktigste for statskirken ser ut til å være inkluderende. Alt annet, riktig og galt for eksempel, er mer underordnet. Statskirkens fremste kjennetegn er at prestene griper enhver anledning til å snakke om noe annet enn Gud og Jesus. De sklir unna alle spørsmål om hvordan Bibelen skal tolkes i møte med virkeligheten. De unngår rett og slett det som skulle vært selve oppgaven, for det blir for vanskelig».

Da en rekke påsatte kirkebranner herjet Norge fra begynnelsen av 1990-tallet, så vi at også det vekket et sterkt engasjement for den lokale kirken. Folks eierskapsfølelse ble synliggjort. Det bekreftet at nordmenn flest ikke var så likegyldige til kirken, og alt det den står for, som vi kan få inntrykk av i det daglige.

For likegyldighet er det verste som kan ramme kirken. Det er første steg på veien mot glemsel.