Sjøholt folkehøgskole fortjener støtte

Samfunnet nærmer seg det illiberale når man vil forby det man ikke liker.

På Dagsrevyen onsdag kveld fikk vi igjen høre det nokså meningsløse argumentet om at noe ikke hører hjemme i 2020. Bakgrunnen er at nye Sjøholt folkehøgskole starter opp sin virksomhet til høsten. Skolen er eid av Indremisjonsforbundet, og opererer dermed ut fra det samme verdidokumentet som de øvrige ImF-skolene. Der blir blant annet ekteskapet mellom mann og kvinne fremhevet som den bibelske ordningen for samliv.

Dagen har tidligere omtalt denne folkehøgskolen. Opprettelsen er resultatet av et langvarig arbeid for å gi et tilbud til 16-åringer som faller utenfor i den vanlige skolen. Det er rosverdig at ImF viser samfunnsansvar og etablerer et skoletilbud som forhåpentligvis vil redusere frafallet i videregående utdanning. Men det er altså ikke dette som har gitt skolen medieoppmerksomhet de siste dagene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Etter at lokalavisen Bygdebladet først omtalte saken, plukket blant andre NRK den opp. I reportasjen hos rikskringkastingen heter det blant annet at «Å vere skild, ha barn utanfor ekteskap eller leve i eit homofilt parforhold vil i dei fleste tilfelle føre til at du ikkje er kvalifisert til stillingane.»

Det kan stilles spørsmål ved hvor dekkende dette er. Men de som kommenterte saken i Dagsrevyen, har liten vilje til å forstå og respektere det som er skolens anliggende. Til og med statssekretær Knut Aastad Bråten (V) i Kulturdepartementet benytter anledningen til å karakterisere skolens verdigrunnlag som gammeldags. Han uttrykker sin glede over at det finnes andre folkehøgskoler med en annen ­profil.

Sleivsparket til tross peker statssekretæren på et vesentlig forhold. For ingen er nødt til verken å arbeide ved eller å være elev ved Sjøholt folkehøgskole. Enhver har anledning til å gjøre seg opp sin egen mening om hva skolen står for. Men samfunnet nærmer seg det illiberale når man vil forby det man ikke liker.

Det er grunn til å tenke over hvilke rammevilkår det er grunn til å forvente at staten vil gi kristne skoler i fremtiden. Særlig hvis skolene ønsker å opprettholde en slik profil som mange av landets kristne friskoler har gjort i lang tid, hvor man forventer tilslutning til det skolen står for også når det gjelder ansattes samlivsform. Den politiske viljen til å tolerere at noen fortsatt ønsker å operere i tråd med det som inntil nylig var dominerende kristen samlivsetikk, ser ut til å krympe.

Likevel må vi understreke at lovverket åpner for å stille forventninger til ansatte som går utover de formelle kvalifikasjonene, når det er snakk om religiøst baserte institusjoner. I tillegg kommer det allmenne aspektet at man neppe setter en radikal sosialist til å bestyre kommunikasjonsavdelingen i Høyre, eller en overbevist hindu til å holde gudstjenester i Den norske kirke.

Det synes å vokse frem en forestilling om at man gjennom statlige reguleringer og offentlig harselas kan presse livssynsbaserte organisasjoner til å forlate overbevisninger de har hatt i århundrer.

Det er lov å mene at Sjøholt folkehøgskole burde vrake sitt verdidokument. Men det må også gå an å respektere at de faktisk ønsker å ta sin overbevisning på alvor, uten at man med det skal ty til lettvinte karakteristikker. Meningstyranni er vanligvis noe vi forbinder med ikke-demokratiske samfunn.