LEDERARTIKKEL: «Palestinerne r
...
LEDERARTIKKEL: «Palestinerne risikerer å bli isolert», skriver Vebjørn Selbekk. Bilder viser palestinske demonstranter i Ramallah som brenner israelske flagg og bilder av USAs president Donald Trump. Foto: Nasser Nasser, NTB scanpix / AP Photo
leder
Palestinernes tragedie
Del
Det palestinske lederskapet lar aldri en sjanse gå fra seg til å la en sjanse gå fra seg.

Palestinernes protester mot det nye fredsfremstøtet fra president Trump er like sterke som de er forutsigbare. De lyder som gjallende ekko av tidligere palestinske avvisninger av fred. For fortellingen om palestinernes forhold til fredsavtaler er nemlig historien om en lang rekke nei.

Det startet helt tilbake i 1947 med det første og skjebnesvangre neiet til FNs delingsplan. En støtte til planen ville sikret en arabisk stat ved siden av den jødiske da det britiske Palestina-mandatet skulle deles opp.

Jødene sa til slutt og under sterk tvil ja, selv om FN-løsningen lagt fra var det optimale for dem heller. Men i motsetning til de palestinske araberne skjønte David Ben-Gurion og andre jødiske ledere at en liten og oppdelt stat var bedre enn ingen stat i det hele tatt.

Det prinsippet har de palestinske lederne aldri villet godta og se hvor det har ført dem over 70 år senere. Deres forhandlingsstrategi har vært preget av et alt-eller-ingenting-prinsipp som har vært et av de største hindrene for fred i området i denne perioden.

De vil ha innfridd samtlige av sine krav, ellers sier de altså tvert nei. Da holder de heller sitt eget folk nede i lidelse i tiår etter tiår, mens den jødiske staten ved deres side fortsetter ferden oppover som en av verdens mest fremgangsrike nasjoner.

Denne kynismen hos det palestinske lederskapet var helt tydelig i 2000 da PLO-leder Yassir Arafat sa nei til den omfattende fredsplanen som daværende president Bill Clinton la frem. Det er til dags dato den beste avtalen palestinerne har kunnet få.

Men Arafat, den internasjonale terrorismens far, verken ville eller klarte å bryte med sin fortid. Da det kom til stykket, viste det seg at han rett og slett ikke var interessert i fred, men heller ville fortsette blodsutgytelsen.

Arafat drog rett fra forhandlingsbordet i Camp David hjem til sine egne og oppfordret til intifada, voldelig opprør mot israelerne. Det palestinske lederskapet ville heller ofre egne ungdommer ved å sende dem som steinkastere mot israelske soldater, enn å bygge håpet om en bedre fremtid for sine barn.

Det utkastet som Donald Trump presenterte tidligere denne uken, var langt fra like sjenerøs sett fra et palestinsk synspunkt. Det er da heller ikke så merkelig. Verken USA eller Israel er innstilt på å belønne de to nye tiårene med palestinsk vold og terrorisme som ligger mellom de to amerikanske avtaleutkastene.

Erfaringene etter den israelske overleveringen av Gaza i august 2005 har heller ikke akkurat styrket palestinernes forhandlingsposisjon. De israelske styrkene trakk seg ut og jødiske bosettinger ble fjernet. Men den freden alle håpet skulle bli resultatet, kom aldri.

I stedet tok terroristene i Hamas kontroll over hele Gaza-stripen og brukte det tett befolkede området som en eneste stor utskytingsrampe omgitt av halvannen million av sin egen befolkning som menneskelige skjold.

Israelerne trodde de skulle få fred, men fikk raketter i hodet. Den sjansen er de naturlig nok ikke villige til å ta en gang til. Kort sagt, sporene fra Gaza skremmer.

Likevel innebærer fredsfremstøtet fra Donald Trump et mulighetsvindu som palestinerne burde benytte seg av. Nei, de vil ikke få hele det territoriet de krever på Vestbredden, selv om de i avtalen kompenseres med noen områder på grensen mot Egypt.

Men nå har de tross blitt presentert for en realistisk mulighet om raskt å få dannet en palestinsk stat med områder øst i Jerusalem som hovedstad. Aksepterer de denne planen kan staten Palestina være et faktum om fire år. Trump lover også investeringer på 50 milliarder dollar i den nye palestinske statsdannelsen.

En annen grunn til at palestinerne gjør klokt i ikke å la sjansen gå fra seg enda en gang, er de raskt endrede forholdene i den arabiske verden. Palestinernes tidligere arabiske alliansepartnere som Saudi-Arabia, Egypt, De Forente Arabiske Emirater og så videre blir stadig mindre fiendtlig innstilt til Israel. Disse sunnimuslimske landenes største fiende er Iran. Og i den konflikten er faktisk både USA og Israel deres viktige allierte. Mottagelsen av Trumps fredsplan har da også vært overveiende positiv blant araberstatene.

Stadig flere arabiske regjeringen erkjenner nå at Israel er en stabiliserende kraft i regionen. Viljen til å utfordre Israel på palestinernes vegne, de som uansett sier nei til stadig nye fredsforslag, er synkende. Palestinerne risikerer å bli isolert.

Likevel tyder det meste på at palestinske ledere igjen vil velge konfrontasjonens, terrorismens og den religiøse ekstremismens sti i stedet for fredens vei. Slik de har gjort så mange ganger før.

leder,vebjørn selbekk,palestinere,donald trump,fns delingsplan,yassir arafat,camp david