LEDER: «I stedet for å ty til
...
LEDER: «I stedet for å ty til svake argumenter om ­angivelige trusler fra friskolesektoren, kunne ­politikere som Martin Henriksen selv tenke gjennom hvordan de kan bidra til å gi rom for holdninger de selv ikke ­liker», skriver Dagen på lederplass. Bildet viser KVS Lyngdal. Foto: Astrid Dalehaug Norheim
leder
Friskolene truer ikke den offentlige skolen
Del
Friskoler utgjør et kjærkomment alternativ for mange barn, for mange ungdommer og for mange foreldre.

I gårsdagens avis trykket vi en kronikk signert generalsekretær Jan Erik Sundby i Kristne Friskolers Forbund. Om de kristne friskolene skrev han at «For de som ikke liker disse skolene er det svært nærliggende å foreslå forbud eller i det minste å ta pengene fra dem.»

Det er ikke vanskelig å forstå den bekymringen som stadig ligger latent hos både rektorer og skoleeiere i KFF. Og selv om den sittende regjeringen er vennligsinnet, må skolelederne tenke lenger frem enn et par år.

Sundby viser til Arbeiderpartiets stortingsrepresentant, Martin Henriksen, som i Nationen i ­forrige uke hevdet både at friskolene er en trussel mot ­fellesskolen og at elevene må ha «en felles arena der de møtes på tvers av bakgrunn.»

Omkring fire prosent av landets grunnskoleelever går på en friskole. Dette forholdet er vesentlig for å ha proporsjonene på plass i den politiske debatten. De aller fleste foreldre her i landet velger offentlig skole. Det gjelder også kristne foreldre. Men en del foreldre velger altså å sende barna sine til skoler som representerer et religiøst eller ­pedagogisk alternativ til den offentlige skolen. Det bør friskoleskeptiske politikere se på som en positiv utfordring snarere enn som et problem.

Det er utvilsomt verdifullt at samfunnet har noen fellesarenaer, hvor mennesker med ulik bakgrunn og ulike ståsted kan møtes og lære hverandre å kjenne. Ingen er tjent med et samfunn hvor avstanden mellom ulike grupper blir for stor. Det kan føre til at misforståelser blir mer utbredt og at fordommer får større spillerom.

Det er imidlertid ikke gitt at friskoler fører til en slik oppdeling. Barn som går på friskoler tar gjerne del i fritidsaktiviteter i lokalmiljøet, og har generelt del i den samme offentligheten som andre barn. Dermed får denne argumentasjonen et konstruert preg. I tillegg er det ikke slik at de kristne skolene utelukkende har barn av aktive kristne som elever. Langt derifra.

Ønsket om å samle flest mulig elever i den ­offentlige skolen er politisk uomstridt. Men det ­virker defensivt når man vil bruke dette målet som et tvangsmiddel for å begrense adgangen til å velge friskoler. Snarere skulle det gode ønsket fungere som et ­konstant incentiv til å gjøre den offentlige skolen best mulig. Det kan man blant annet gjøre ved å sikre at ulike elevgrupper føler seg sett og ­forstått.

Når styringsivrige politikere blir for opptatt av å tvinge gjennom sitt eget syn på mangfold, bidrar de til å etablere nye utenforskap. Trusler om kutt i statsstøtte til friskoler er egnet til å bekrefte forestillinger om politikere som selv vil bestemme hva landets borgere skal tro og mene. Det er ikke spesielt liberalt.

Friskoler utgjør et kjærkomment alternativ for mange barn, for mange ungdommer og for mange foreldre. Disse skolene bør være underlagt tilsyn og følge gjeldende lover og forskrifter. Men det at de for eksempel bygger på et religiøst utgangspunkt, skulle ikke være noe argument for å nekte dem ­offentlig støtte.

I stedet for å ty til svake argumenter om ­angivelige trusler fra friskolesektoren, kunne ­politikere som Martin Henriksen selv tenke gjennom hvordan de kan bidra til å gi rom for holdninger de selv ikke ­liker.

kff,jan erik sundby,kristne friskoler,martin henriksen,arbeiderpartiet,offentlige skole,stortinget