Forsoningshandlingen som KrF trenger

Nå får Knut Arild Hareide den regjeringen han gikk til valg på i 2017. Hvis han har KrFs beste for øyet, bør han selv ta plass i den.

Det er nærmest noe ironisk over det.

Med Frps exit har regjeringskonstellasjonen blitt akkurat lik den som daværende KrF-leder Knut Arild Hareide ønsket seg foran siste stortingsvalg: En sentrum-høyre-regjering ledet av av KrFs foretrukne statsministerkandidat Erna Solberg, men uten Fremskrittspartiet.

Den gangen var det snakk om en ren utopi. For da satt Høyre og Frp sammen i regjering alene, og det var utenkelig at Erna skulle velge å bytte ut Siv Jensen med ham selv og Trine Skei Grande.

Hvis Frp gjorde et elendig valg og Venstre og KrF til sammen var større, kunne det i teorien skje. Men med et så lite Fremskrittsparti ville det uansett ikke være noe ikke-sosialistisk flertall og ergo heller ingen ikke-sosialistisk regjering.

Den feilslåtte regjeringsstrategien var medvirkende til at KrF i 2017 gjorde sitt dårligste stortingsvalg etter krigen. Som vi husker endret Hareide taktikk etter valget og kastet eget parti ut i en opprivende strid om veivalg.

Hareide mente at KrF burde søke regjeringssamarbeid med Senterpartiet og Ap fordi man hadde lovet velgerne ikke å regjere sammen med Frp. Et knapt flertall på partiets ekstraordinære landsmøte i november 2018 var uenig med ham i det. Resten er historie. KrF gikk inn i en borgerlig flertallsregjering sammen med Høyre, KrF og Frp.

Etter nederlaget satte Hareide seg selv på sidelinjen. Han sa nei til å være partileder, nei til en statsrådsjobb, nei til rollen som parlamentarisk leder og nei til gjenvalg på Stortinget. Han rigget seg rett og slett for en tilværelse litt sånn på bakerste stortingsbenk de siste årene før han skulle ut av politikken.

Men så kom den dramatiske saken om IS-kvinnens regjeringsstøttede retur til Norge. Plutselig er kortene delt ut på nytt. Om få dager er Frp ute av regjeringen og Hareides utopi har med ett blitt virkelighet. Nå sitter faktisk KrF i en Solberg-regjering, men med Frp på utsiden.

Og skal vi tro det Siv Jensen sa på mandagens pressekonferanse, så har faktisk Hareides avgjørelse om å sette i gang KrFs veivalg, vært en medvirkende årsak til Frps exit. For det var da Hareides linje led nederlag og KrF kom inn i tillegg til Venstre at det virkelig begynte å bli grått, kjedelig og utvannet i regjeringskonstellasjonen.

Nå er den altså her, riktignok ad omveier, men likefullt: Den regjeringen Knut Arild Hareide drev valgkamp for at KrF skulle inn i. Kan han så selv tenke seg å sitte i den? Det vet vi ennå ikke, men dette vil vi virkelig hevde med styrke: Få ting ville vært så samlende for et splittet KrF som en slik forsoningshandling.

Det er åpenbart at Knut Arild Hareide ville hatt mye å bidra med som statsråd. Som minister i Bondevik II er det er han som har lengst regjeringserfaring av samtlige i KrFs nåværende stortingsgruppe. Og selv på vei ut av politikken er han partiets mest populære politiker.

Nå har han også holdt det løftet han gav om å ikke sitte i regjering sammen med Fremskrittspartiet. Men det bør kunne være mulig for ham å sitte rundt Kongens bord sammen med Venstre og Høyre. Det har han gjort før.