Privatisert teologi og frykten for konflikt

Press fra et sekularisert samtid skulle i utgangspunktet ikke være noen opplagt premissleverandør i kirkens løpende teologiske samtale. 

Lørdag var det 100 år siden over 950 delegater og tilhørere dro hver til sitt etter det som ble et historisk møte i Calmeyergatens misjonshus i Oslo. I løpet av de siste ukene har vi publisert både kronikker og reportasjer som har drøftet dette møtets betydning i sin egen samtid, og hva konklusjonene derfra har å si i dag.

Ønsket om å ta vare på den kristne kirkes teologiske integritet var ikke av ny dato i 1920 heller. Spørsmålet er ikke om uenighet og skarp meningsutveksling kommer til å opphøre, men snarere hvordan kirken vil forholde seg til press både innenfra og utenfra.

I dag er stridstemaene andre enn de var for 100 år siden. Men grunnpremissene er ikke nødvendigvis så forskjellige. Den gang som nå må vi spørre hva Guds ord sier, og hva det betyr for oss.

Når Bibelen utfordrer våre verdier, holdninger og handlinger, kan vi velge å avskrive den bibelske veiledningen. Men det er et dårlig valg. Til grunn for konklusjonene fra Calmeyergate-møtet ligger et ønske om å vise Guds ord større aktelse enn som så. Det kan vi med fordel ta med oss også i 2020.

Filolog Sofie Braut påpekte med rette her i avisen tirsdag at vi ikke har blitt 100 år klokere siden 1920. Hun advarer mot en privatisering av teologien, hvor frykten for konflikt får overstyre behovet for avklarende teologiske samtaler.

Det er verken bibelsk eller luthersk å gjøre samtalene om hva Bibelen faktisk sier til et privat anliggende. Tvert imot trenger vi i våre dager flere som er mer opptatt av å kjenne Guds ord og leve etter det, enn av å vurdere eventuelle konsekvenser for eget omdømme.

Betegnelser som konservativ og liberal må alltid forstås i sin sammenheng. På den ene siden vil noen hevde at den liberale teologi tidlig på 1900-tallet var mer liberal enn den vi står overfor i dag. Det argumenteres gjerne med at striden sto om grunnleggende dogmer som Jesu guddommelighet og legemlige oppstandelse.

På den andre siden kan man hevde at det i dag er vanskelig å få øye på noe virkelig konservativt tyngdepunkt i Den norske kirke. Kompromissviljen har tiltatt i styrke. Men viktigere enn å avgjøre hvilke merkelapper man forestrekker, er det å finne ut av hva kirken skal stå for.

Det var talende da Nidaros-biskop Herborg Finnset i sin nyttårstale, som vi trykket her i avisen torsdag, viste til flere av endringene i Den norske kirke i andre halvdel av 1900-tallet og inn i vår egen tid. Hun erkjente at disse endringene, som særlig har dreid seg om ulike deler av samlivsetikken, har skjedd gjennom press fra samfunnet.

Det er en viktig erkjennelse. For press fra et sekularisert samtid skulle i utgangspunktet ikke være noen opplagt premissleverandør i kirkens løpende teologiske samtale.

Men biskopen konkluderer motsatt, og mener endringen har vært til det bedre. Den vurderingen er symptomatisk for utviklingen i Den norske kirke. Den viser også at det er behov for kristne tyngdepunkt utenfor både Bispemøtet og rådsstrukturen i folkekirken.

Guds ord er ikke først og fremst gitt oss for å ­bekrefte de livene vi ønsker å leve. Det er aller mest gitt oss for å peke på menneskers behov for frelse, og på at Gud i sin nåde har gjort syndenes til­givelse mulig. Jesus knyttet selv frelsen sammen med troen på den Gud vi møter i Bibelen. Der finner vi den viktigste og sterkeste inspirasjonen fra møtet i ­Calmeyers gate.