Myanmars skitne krig
Å bekjempe straffefrihet er avgjørende i kampen mot voldtekt brukt som våpen. Til nå har Myanmar «sviktet i hver eneste sving når det gjelder å straffe de ansvarlige», for å sitere Redd Barna.
NRK sendte søndag kveld en rystende reportasje fra Kutupalong, en av verdens største flyktningleirer, i grenseområdet mellom Bangladesh og Myanmar.
Her har nær 900.000 flyktninger fra den muslimske rohingya-minoriteten klumpet seg sammen på et lite område. Myanmars regjeringshær og sikkerhetsstyrker har drevet dem ut av hjemmene sine med en brutalitet og systematikk som FN har beskrevet som et skoleeksempel på etnisk rensing.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det som særlig kjennetegner fordrivelsen av rohingyafolket er en kynisk bruk av seksuell tortur som våpen. Kilder forteller til NRK om hvordan soldatene gikk fra hus til hus, jaget ut familiene og stilte dem opp langs husveggen.
Foran øynene til ektemenn, fedre og brødre rev soldatene klærne av unge jenter og kvinner og stilte seg i kø for å voldta dem. Mange ble senere drept, men de fleste må leve videre med smerten, skammen og sårene.
Hvilken avgrunn av lidelse disse menneskene har opplevd, vet de bare selv. Men journalister og bistandsarbeidere som kommer til leiren får se noen av terrorens konsekvenser. De ser kvinner som er så skadd at de har problemer med å ta vare på barna sine.
Mange vil aldri kunne få flere barn, fordi de har fått store indre skader. Andre er blitt gravide med fiendens barn. De ser hvordan massevoldtektene ødelegger familier og ekteskap. Og de ser hvordan folket ødelegges innenfra av de mentale skadene mange av dem har fått.
Til tross for et økende internasjonalt fokus på bekjempelse av seksuell vold brukt som våpen i krig, brukes det stadig. Det er fortvilende. IS brukte voldtekt systematisk i angrepet på yazidifolket i Syria og Irak. Voldelige islamistgrupper gjør det samme i Nigeria og flere andre afrikanske land. Det er dypt tragisk at man i så liten grad makter å forebygge angrep og beskytte sivilbefolkningen.
Desto viktigere blir det å prøve å hjelpe ofrene tilbake til livet gjennom en intensiv satsing på traumebearbeiding, helsehjelp og mestringsstrategier både for kvinner og menn. Det er mye å lære av måten yazidifolket klarte å tenke nytt om kvinnene som ble kidnappet av IS, så det ble lettere for dem å returnere til fellesskapet. Slik ble ansvaret løftet vekk fra kvinnenes skuldrer og plassert hos overgriperne.
Det var en milepæl da FNs hovedforsamling ved årsskiftet godkjente en resolusjon som fordømte brudd på menneskerettighetene til Myanmars rohingya-muslimer og andre minoriteter. Men fordømmelse er ikke nok. De som står bak overgrepene mot rohingya-folket må ansvarliggjøres og straffes.
Å bekjempe straffefrihet er avgjørende i kampen mot voldtekt brukt som våpen. Til nå har Myanmar «sviktet i hver eneste sving når det gjelder å straffe de ansvarlige», for å sitere Redd Barna.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da Aung San Suu Kyi i desember stilte i Den internasjonale domstolen i Haag for å forsvare Myanmar mot anklager om folkemord, erkjente hun at sikkerhetsstyrkene kan ha gjort seg skyldig i overdreven maktbruk. Hun avviste imidlertid at rohingya-folket er blitt utsatt for etnisk rensing.
I stedet pekte hun på at politiposter i områdene først ble angrepet av rohingyaer. Det kan uansett aldri rettferdiggjøre de uhyrlighetene som rohingya-folket er utsatt for. Responsen er skuffende tafatt av kvinnen som i 1991 ble tildelt Nobels fredspris.
