KRF: Dermed er det flere funn som tyder på at betegnelsen «Kristelig kirkeparti» er ubehagelig aktuell, sett med partiets øyne. Men det er først og fremst KrFs grasrot som har tapt oppslutning, ikke bare partiet selv, skriver Tarjei Gilje. Bildet er fra landsmøtet i april 2019.

Kristelig kirkeparti

Vanskelige oppgaver er ofte de mest spennende.

Dagen publiserer for tiden funn fra en større undersøkelse av holdninger og standpunkter blant aktive kirkegjengere her i landet. Fredag 2. januar fortalte vi hvordan denne befolkningsgruppen oppgir å ha stemt ved de siste valgene.

Som ventet gjør Kristelig Folkeparti det markant bedre her enn i befolkningen for øvrig. Mens partiet måtte nøye seg med fire prosents oppslutning ved lokalvalget i høst, ligger de mellom 50 og 60 prosents oppslutning når de spurte forteller hva de stemte i 2015, 2017 og 2019.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I arbeidet med undersøkelsen har vi måttet spørre hvor stor denne gruppen faktisk er. Vi landet på å ta utgangspunkt i dem som går til møte eller gudstjeneste minst en gang i måned, med mulig fratrekk for ferier. Altså 10 ganger i året eller oftere.

Denne definisjonen har vært brukt før. Den største utfordringen ligger i at tellepraksisen er svært ulik i ulike kristne sammenhenger. Derfor må vi basere oss på anslag.

Vi har vært i dialog med de ulike sammenhengene og veid ulike hensyn og tall frem og tilbake. I sum har vi kommet frem til et anslag på drøyt 160.000 mennesker i kategorien aktive kristne som forklart over.

Katolske og ortodokse kristne er ikke medregnet i disse tallene, og det er heller ikke migrantmenighetene. Dem klarte vi ikke å få med i undersøkelsen denne gangen.

Tallene må behandles med mer forsiktighet enn den feilmarginen som alltid følger meningsmålinger. Men de gir mening. I 2010 presenterte menighetsplantingsbevegelsen Dawn (nå: Sendt Norge) en undersøkelse om kirkedeltakelsen i Norge.

I tallene deres er også de tradisjonelle kirkene, altså de katolske og ortodokse, med i tallgrunnlaget. De la til grunn samme hyppighet i deltakelsen som vi har gjort, altså en gang i måneden. Deres tall tydet på like over 210.000 aktive kristne i Norge anno 2009.

Dette er ikke forskning. Derfor skal vi være varsomme med å fastslå noe ut fra disse tallene. Men så langt vi vet, er de de beste anslagene vi har. Hvis vi legger til grunn at det finnes rundt 160.000 aktive i norske protestantiske menigheter og forsamlinger i Norge i dag, sier det noe viktig om denne bevegelsenes utvikling og oppslutning.

Noe av det vi kan se på med utgangspunkt i dette tallet, er hvor mange av Kristelig Folkepartis velgere som finnes i denne gruppen. Ved lokalvalget i høst fikk KrF 107.000 stemmer.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hvis vi ser dette tallet ved siden av de drøyt 50 prosent i vår undersøkelse som sa at de stemte KrF ved det samme valget, finner vi at aktive kirkegjengere utgjorde over 80.000 av totalt 107.000 velgere. Og her er det nødvendig å påpeke at denne utviklingen ikke startet etter veivalgsprosessen i 2018. Utfordringene ville i stor grad vært de samme også om Knut Arild Hareide fortsatt ledet Kristelig Folkeparti.

Det er ikke sikkert at dette er så forskjellig fra hvordan det har vært gjennom partiets historie, med mulig unntak for toppår som 1997. KrF har først og fremst hatt appell til den gruppen vi nå kaller aktive kristne.

Men gjennom hele partiets historie har det vært et mål å nettopp ikke bare være et parti for denne gruppen. Det ligger i selve partinavnet. Man har ønsket å lage praktisk politikk, basert på kristne verdier, på en slik måte at de også kan ha bred og allmenn appell.

Denne ideen ser nå ut til å være vanskeligere å gjennomføre enn på lenge. KrF har høy lojalitet blant sine velgere. Ulempen med det er at partiet har liten tilvekst av nye velgere. Fra valgforskningen som Johannes Bergh og Bernt Aardal har presentert etter valgene i 2013 og 2017 ser vi at KrF-velgerne skiller seg mer og mer ut som mer religiøse enn omtrent alle andre velgerne her i landet.

Dermed er det flere funn som tyder på at betegnelsen «Kristelig kirkeparti» er ubehagelig aktuell, sett med partiets øyne. Men det er først og fremst KrFs grasrot som har tapt oppslutning, ikke bare partiet selv.

Det finnes neppe noen enkle svar på hvor veien ut av det politiske uføret går. Det sikreste man kan si, er antakelig at det trengs en virkelig erkjennelse av hvor man faktisk står, og av at dette er en utvikling som har pågått over år. Polariseringen som ble styrket høsten 2018 var neppe det partiet trengte.

De som grunnla Kristelig Folkeparti var modige. De ga struktur til et dyptfølt engasjement fra grasroten. De ville ta samfunnsansvar, med utgangspunkt i det de holdt for å være umistelige verdier. Dette samfunnsansvaret trengs nå minst like mye som da.

Det trengs både politikk og retorikk som svarer på tidens utfordringer. Partiet kan ikke nøye seg med de velgerne de har, men de må på den annen side passe på å ikke miste dem de faktisk har. Det vil kreve både kløkt og utholdenhet å utforme en kristent forankret politikk med bred appell. Men vanskelige oppgaver er ofte de mest spennende.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også
Derfor stemmer så få kristne på Ap, Martin Kolberg
Les også
Frp er nesten utradert blant aktive kristne#kristennorge
Les også
Forstår ikke at ikke flere kristne stemmer på Ap#kristen­norge