Emblem bedehusforsamling på Su
...
Emblem bedehusforsamling på Sunnmøre. Foto: Google Maps
Leder
Kvinner i eldsterådet
Del
Hvis vi endrer praksis uten å erkjenne at vi også endrer teologi, står vi i fare for å svekke vår egen troverdighet.

I gårsdagens avis kunne vi lese at Emblem bedehusforsamling på Sunnmøre har åpnet eldsterådet for kvinner . På et ekstraordinært årsmøte i høst ble det både vedtatt at man skulle opprette eldsteråd, og at dette skulle være åpent for begge kjønn. Styreleder Arild Ove Halås forteller at det knapt har kommet protester mot vedtaket.

Det er i seg selv overraskende, i en organisasjon som tradisjonelt har ment at det bibelske hyrde- og læreransvaret er forbeholdt menn. Overraskende er også Hal��s’ begrunnelse, når han sier at «Valget ble derfor å forholde seg til den virkeligheten vi faktisk lever i».

Selve spørsmålet om hvordan en kristen menighet skal ledes, blir besvart på ulike måter avhengig av hvilken kristen sammenheng man tilhører. Både katolske og ortodokse kristne ordinerer bare menn til prestetjeneste. Men de har også en embetsforståelse av denne rollen som skiller seg fra den man finner på bedehuset. Ut fra denne embetsforståelsen finnes det også et kirkelig hierarki.

Den norske kirke har en slags blandet struktur hvor Kirkemøtet er den øverste besluttende myndighet, samtidig som bispemøtet også har en sterk selvstendig stilling. I frikirkeligheten har det vært vanlig å operere med eldsteråd.

Bedehuset ble etablert som et supplement til Den norske kirke. De ledelse-strukturene man har operert med der, har tilsvart dem man finner i sekulære organisasjoner, med lokalforeninger, regionledd og sentralledd, og demokratisk oppbygde årsmøter og generalforsamlinger som besluttende organer.

Etter hvert som mange bedehusfellesskap har utviklet seg i menighetslignende retning, har behovet for et definert åndelig lederskap også vokst frem. Derfor er det ikke lenger uvanlig at forsamlingsledere blir betegnet som pastorer. I tråd med dette har også flere etterlyst eldsteråd på bedehuset.

Indremisjonsforbundet har åpnet for kvinner i hovedstyret. Men de har ikke åpnet for kvinner i hyrde- og lærerrådet. Det er en dårlig skjult hemmelighet at motstanden mot det tradisjonelle synet på såkalt tjenestedeling er utbredt også rundt i det lavkirkelige Norge. Ingen vet sikkert hvor sterkt de ulike synene står, og få har ønsket å ta debatten.

Man skal ikke bevege seg veldig dypt inn i bedehusland før man møter frustrasjonen over å skulle kjempe også denne kampen, mens man har sitt svare strev med å kjempe andre teologiske kamper som oppleves viktigere. Derfor er det ikke vanskelig å forstå vurderingen av at det kunne føre til uro dersom styret i Emblem bedehusforsamling hadde ønsket et eldsteråd med kun mannlige medlemmer.

Det er imidlertid ikke til å komme bort fra at en slik tilnærming vil påvirke hvordan man blir hørt neste gang man løfter bibeltroskapsfanen. Kvinneprestspørsmålet var, særlig på 1900-tallet, for mange en test på nettopp bibeltroskapen.

Det er en ærlig sak å komme til ny teologisk erkjennelse. Selve den protestantiske kristenheten er et vitnesbyrd om at slike endringer kan være nødvendige. Men da er det også på sin plass å avklare hvorvidt man faktisk har endret sin forståelse av Guds ord. Bibeltroskap må være noe mer enn det jeg mener inntil jeg mener noe annet.

Det er ikke slik at en endring i synet på menns og kvinners tjeneste automatisk fører til endring i for eksempel samlivsetikken. Men hvis vi endrer praksis uten å erkjenne at vi også endrer teologi, står vi i fare for å svekke vår egen troverdighet.

tjenestedelingsprinsippet,tjenestedeling,lederartikkel,arild ove halås,indremisjonsforbundet,imf,kvinneprest,kvinnesak,eldsteråd