Forkynnelse som varer lenge nok
Det er viktig at gudstjenesten ikke bare er rettet inn mot å gi folk mest mulig, men at de faktisk skal kunne få med seg mest mulig. Vi må ta hensyn til hva det er mulig å absorbere.
Norske predikanter taler jevnt over kortere enn amerikanske. Det kan være en nærliggende slutning å trekke av en artikkel vi hadde på trykk i forrige uke. Bakgrunnen var en undersøkelse av nesten 50.000 amerikanske prekener som er publisert på nettet. Den er gjennomført av velrenommerte Pew Research Center og omfatter hele spekteret av kristne kirkesamfunn.
I gjennomsnitt har presten eller pastoren ordet i 37 minutter. For den som har litt kjennskap til amerikansk kristenliv, er det ikke overraskende. Det er heller ikke overraskende at det er afroamerikanerne som taler lengst og katolikkene kortest. Gjennomsnittstiden for disse er henholdsvis 54 og 14 minutter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
På norsk mark har vi ikke noen liknende undersøkelse å vise til. Ringerunden Dagen gjorde til en rekke kristne ledere, underbygger imidlertid inntrykket av at forkynnerne gir seg mindre tid her til lands. Biskop Halvor Nordhaug anbefaler prekener på mellom 12 og 20 minutter i Den norske kirkes høymesse.
Katolikk Ragnhild Helena Aadland Høen forteller at prekenen ligger i den lavere delen av dette sjiktet under gudstjenester i hennes kirkesamfunn. Ledere i lutherske misjonsorganisasjoner og frikirkelighet forteller at de vanligvis bruker knapt en halvtime, men at både de og andre kan avvike fra dette ut fra forholdene.
Et gammelt ordtak sier at det en taler ikke har i dybden, tar han igjen i lengden. Det er morsomt uttrykt, men er neppe noen udiskutabel regel. Hvor lenge man taler, avgjør ikke hvor godt man taler. Noen kan tale lenge og godt, andre kan tale kort og dårlig. Det avgjørende er først og fremst hva man sier, men det er heller ikke likegyldig hvordan man sier det. Å forkynne Guds ord er noe som krever både menneskelig og ikke minst åndelig utrustning. Uten at en predikant har fått en gave fra Gud til å tale, mangler det noe essensielt.
En stor utfordring i vårt land er at det forkynnes for lite. Som apostelen Paulus framhever i Romerbrevet, kommer troen av forkynnelsen. Gjennom hele kirkens historie har det forkynte Ordet vært bærende. Nå kan det bemerkes at selve gudstjenesteformen også vil virke inn på hvor sentralt prekene står. Liturgi, tekstlesning og salmesang er på sitt vis også forkynnelse. Dermed er det naturlig å vurdere forkynnelsen plass på prekestolen ut fra den totale formidlingen.
Det er viktig at gudstjenesten ikke bare er rettet inn mot å gi folk mest mulig, men at de faktisk skal kunne få med seg mest mulig. Vi må ta hensyn til hva det er mulig å absorbere.
Men som reformatoren Martin Luther uttrykte det: Guds ord vil opp på prekestolen. Å utlegge og forklare Bibelens budskap er helt avgjørende for at tilhørerne skal kunne få grep om hva kristen tro dreier seg om: Hvem er Gud, hvem er vi som mennesker og hva er hans vilje med oss? Evangeliet er et godt budskap. Det er først og fremst gjennom Ordet Gud henvender seg til oss. Da trenger vi å lytte.
Det er viktig at den som forkynner, tar denne oppgaven alvorlig. Man må bruke god tid på å fordype seg. Prekestolen er ikke stedet for å fremme egne følelser og meninger, men å formidle hva Bibelen forteller oss. Men også forsamlingen har et ansvar. Det er viktig å være innstilt på å lytte oppmerksomt og våkent, også om det tar litt tid. Forkynnelsen er for viktig til å bli en salderingspost.
