BLOMSTER: På bildet er vi blom
...
BLOMSTER: På bildet er vi blomstene som er plassert rundt sokkelen på Karl Johan-monumentet på Slottsplassen etter at Ari Behn døde på 1. juledag. Bilde er tatt litt før midnatt 2. juledag. Da kom det fremdeles en jevn strøm med mennesker innnom. Foto: Ørn E. Borgen, NTB Scanpix
lederartikkel
Når vi frykter døden mindre enn livet
Del
Heller ikke de kongelige er skjermet fra motgang, smerte eller sorg. 
Det har til de grader blitt understreket denne julen.

Nyheten om Ari Behns død rystet mange 1. juledag. Om formiddagen kunne vi se hans tidligere kone, prinsesse Märtha Louise, og deres tre døtre delta på gudstjeneste i Holmenkollen kapell. Men det som måtte finnes av juleidyll ble på en tragisk måte brutt bare noen timer senere.

Familien valgte på beundringsverdig vis å fortelle åpent at Ari Behn hadde tatt sitt eget liv. Både kongeparet og kronprinsparet satte ord på sin kjærlighet til Behn, og sin store sorg over det som hadde skjedd. Siden har det strømmet på med kondolanser, og mange har fortalt om sine minner med en usedvanlig personlighet.

Kongefamilien er prisgitt et liv i offentlighet. Det er på mange måter en privilegert tilværelse. Men det finnes også tider og stunder hvor offentligheten kan gjøre allerede vanskelige situasjoner enda vanskeligere.

Nå har familien bedt om ro i sorgen. Det ønsket kan mange som selv har opplevd å miste noen kjære kjenne seg igjen i. Og i denne erkjennelsen finner vi også noe av monarkiets paradoks.

For de kongeliges liv skiller seg fra de fleste nordmenns liv på mange måter. Men samtidig kjenner vi oss selv igjen i dem. Og heller ikke de er skjermet fra motgang, smerte eller sorg. Det har til de grader blitt understreket denne julen.

Stilt overfor døden blir vi minnet om det som er verdifullt i livet. Ibsen-sitatet «Evig eies kun det tapte» sier noe om det. I møte med andres død blir vi også minnet om vår egen forgjengelighet.

Det ligger mye visdom i ordene fra Bibelens Salme 90, slik de er sammenfattet i Den norske kirkes gravferdsliturgi. Der heter det blant annet:

«Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt. Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, fra evighet og til evighet er du, Gud. Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!» For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt. Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!»

NRKs kulturkommentator Agnes Moxnes skrev torsdag om Ari Behn at han «kunne kunsten å se folk, stille spørsmål, få samtaler til å ta uventede vendinger.» Det å ikke bare se oss selv, men å se hverandre, og å stille de forløsende spørsmålene som åpner dører til viktige samtaler, det er en kvalitet vi med fordel kan fremelske.

I dagens avis kan vi lese om artisten Sølvi Hopland Aemmer. Den tidligere folkehøgskolelæreren tok et modig valg da hun overtok driften av Ulvesund fyr i nærheten av Måløy. Men livet tok en annen vending enn hun hadde sett for seg.

Også Hopland Aemmer har fått oppleve døden på nært hold. «Skal dette verkeleg skje?» «Kjem Gud til å gripe inn?» spurte hun, etter at mannen Heinz hadde fått konstatert kreft med spredning. Hun ble enke etter bare noen års ekteskap.

Tidligere i høst intervjuet vi prest Vidar Mæland Bakke i Bymenigheten i Sandnes, som er aktuell med boken «Gi mine øyne lys». Han har blant annet fortalt om sitt eget selvmordsforsøk i ungdomsårene.

Det står stor respekt av mennesker som åpent forteller om noen av de mest krevende periodene i livet. Det kan hjelpe oss til å våge de sårbare samtalene om det i livet vi ikke helt får grep om.

I den nevnte gravferdsliturgien ber vi: «Evige Gud, vår tilflukt i sorgens tid, vær nær med din fred. Styrk oss i troen. Gi oss fremtid og håp.» Det har aldri vært lett for oss mennesker å forsone oss med vår egen dødelighet. Også i Bibelen finner vi eksempler på mennesker som opplever tilværelsen så mørk at de velger å avslutte livet.

Derfor minner Ari Behns dødsfall oss om at ingen er forskånet fra dyp smerte. Særlig for familien og omgangskretsen er dødsfallet en bunnløs tragedie. For oss andre er det en påminnelse om at livet er skjørt, og om at vi må ta vare på det som er verdifullt.

Jesu ord «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» er ikke løst snakk eller en lettvint måte å unngå møtet med den andres smerte på. Tvert imot er det uttrykk for den trøsten som ligger i at intet menneskelig er Gud fremmed.

Vi kan alle havne i situasjoner hvor vi frykter døden mindre enn livet. Det bør vi våge å snakke mer åpent om. Generalsekretær Leif Jarle Theis i Kirkens SOS fortalte torsdag NRK at de bare hadde maktet å svare på 40 prosent av telefonene de til enhver tid hadde fått de siste timene. Mange ønsket å snakke om det som hadde skjedd med Ari Behn.

Ingen av oss kommer bort fra det faktum at vår tid på jorden har en ende. Derfor kan vi med takknemlighet søke tilflukt hos Gud. Som det også heter i kirkelige begravelser:

«Herre Jesus Kristus, du som bar alle våre synder, vi takker deg for din kjærlighet som er sterkere enn døden. Gi oss del i frelsen du vant ved din død og oppstandelse, og før oss med din mektige hånd gjennom liv, død og dom inn til din evige glede.»

ari behn,kongefamilien,den norske kirke,agnes moxnes,Sølvi Hopland Aemmer,Ulvesund fyr,vidar mæland bakke,kirkens sos,Leif Jarle Theis