Rusreform peker i feil retning

Det regjeringsoppnevnte Rusreform-utvalget har siden mars 2018 arbeidet med å legge fram forslag til hvordan regjeringen skal sette sin varslede rusreform ut i livet.

Hovedideen fra regjeringen er å flytte fokus fra straff til behandling, basert på tanken om at rusbrukere først og fremst har et helseproblem og at det må ha førsteprioritet i oppfølgingen.

Med de føringene som regjeringen la for utvalgets arbeid, er det ikke overraskende at de i utredningen, som ble overrakt helseminister Bent Høie like før jul, forslår å avkriminalisere bruk og besittelse av brukerdoser med narkotika.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er likevel nedslående fordi det ligner til forveksling på en fallitterklæring i forhold til kampen mot illegale rusmidler.

I tillegg reiser det en rekke nye problemstillinger som det norske samfunnet må takle: Hvem skal definere hva en brukerdose er? Hvordan skal politiet forholde seg til en helt annen virkelighet der de ikke kan pågripe mennesker som er i besittelse av illegale rusmidler og heller ikke straffe dem?

Det er dessuten heller ikke helt klart hva regjeringen vil. For det første er det ikke en samlet regjering som ønsker en omlegging av narkotikapolitikken. Da Stortinget stemte over saken for to år siden, gikk Høyre og Venstre sammen med Arbeiderpartiet og SV og skapte flertall for et endret reaksjonsmønster. Hverken KrF eller Frp støttet liberaliseringen, men måtte stille seg bak regjeringens ruspolitikk gjennom Granavollen-erklæringen.

For det andre bidrar regjeringen til å skape uklarhet om målet med en rusreform. I mandatet til utvalget heter det på den ene siden at «Utvalget skal forberede gjennomføringen av regjeringens rusreform der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten.» I neste setning står det at «Regjeringen vil ikke legalisere bruk og besittelse av narkotika, men dette er ikke til hinder for mer vekt på skadereduksjon».

Det blir neppe heller helt enkelt å balansere mellom begrepene «avkriminalisering» og «legalisering». Utvalget gjør det enda vanskeligere for regjeringen når de foreslår at de som blir avslørt for bruk eller besittelse skal møte til rådgivning hos en nemnd eller kommisjon. Men det finnes ingen forslag til represalier dersom den innkalte uteblir fra rådgivningen.

Det er også viktig å peke på det regjeringen ikke nevnte i oppdraget til utvalget: Hva vil en legalisering bety i forhold til internasjonale kriminelle nettverk som står bak mye av narkotikaomsetningen?

Når regjeringen avslår tanken om å legalisere omsetning og innførsel, må jo det bety at det illegale narkotikamarkedet får fortsette som før, selv om alle former for kontakt med narkotika fortsatt skal være forbudt.

Nå skal forslagene i utredningen ut på høring, og det vil forhåpentlig skape en engasjert og høylytt debatt om hvordan det norske samfunn i framtida skal håndtere både rusbruk og rusbrukere.