Oppmuntrende frykt for forkynnelse

Frykten for at mennesker skal få høre om Jesus, tyder på at ikke-troende regner med at det kan ha effekt.

Unge Venstre-leder Sondre Hansmark tok i forrige uke til orde for å avskaffe skolegudstjenestene før jul. Han vil ifølge NRK at Norge skal være et sekulært og moderne samfunn. Religion og tro mener han er en privatsak, og gudstjeneste er noe han mener folk kan holde på med på fritiden.

Heldigvis er det fortsatt fullt mulig å samles for å høre Guds ord også på fritiden. Men kraftsalven om at «religion og tro er en privatsak» treffer dårlig - selv om den er avfyrt aldri så mange ganger tidligere. Det er opplagt en personlig sak hvilken tro man har. Trosfriheten er en av de mest grunnleggende frihetene i et liberalt samfunn. Men hva vi tror, angår i høyeste grad mer enn det indre livet til hvert enkelt individ.

For å låne en fin formulering fra Daniel Joachim Heggheim Kleiven på Twitter: Tenk deg at noen sa: «Jeg tror alle mennesker har lik verdi, uavhengig av egenskaper, men skjønner at det bare er en privatsak, så jeg skal holde kjeft». Kleiven påpeker at det samme kan sies om forpliktelsen på å søke sannheten, gi barn utdanning og frie medier. Hva vi tror på, vil i høy grad prege hvilke verdier og idealer et samfunn bygger på - og dermed er preget av.

Den kristne tro har preget det norske samfunnet på utallige måter. Det ser vi på flagget, på kalenderen og i språket, men det preger også kulturen i høy grad. Etter grunnlovsendringene i 2012 heter det fortsatt i paragraf 2: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv».

At elever før jul får mulighet til å delta under en gudstjeneste for å bli kjent med hva en så sentral høytid som julen er, handler delvis om noe så viktig som kulturell dannelse. Og de som av overbevisningsgrunner ikke vil delta, bør ha rett til å slippe.

Iveren etter å viske ut og glemme kristendommen i norsk kultur er først og fremst trist. Den vitner om en manglende anerkjennelse av hvilke røtter dette landet har.

Tidligere i desember ble Norge for 15. år på rad kåret til verdens beste land å bo i. Noen vil påpeke at det er land preget av sekulære holdninger som ligger i toppen. Men et minst like påfallende trekk er at det i stor grad er land som har en sterk kristen kulturhistorie.

En teori om at stadig mer sekularisering gir et stadig bedre samfunn, holder ikke vann. Det er ikke alt som er blitt bedre i Norge med mindre kristendom. Mange utfordringer er også blitt større. Ingen av oss vet hvor bærekraftig velferden og velstanden vår er, men det er opplagt at vi står overfor store utfordringer.

Selv erkeateisten Richard Dawkins påpeker i sin siste bok «Outgrowing God» at det virker «dessverre sannsynlig at hvis noen tror at Gud ser hvert steg som vi tar, så er det også mer sannsynlig at man oppfører seg bra».

Poenget med den kristne tro er uansett ikke å skape et best mulig samfunn. Det avgjørende er ikke om kristendommen fungerer eller ikke, men om den er sann.

Sånn sett kan motstanden fra Hansmark og andre mot skolegudstjenester spesielt og forkynnelse i offentligheten generelt, være en oppmuntring. De tror åpenbart at forkynnelse fungerer. Den skaper noe. Det er noe å ta med seg for kristne som måtte være mismodige.

Frykten for at mennesker skal få høre om Jesus, tyder på at ikke-troende regner med at det kan ha effekt. Da gjelder det å bruke anledningene som byr seg.