Anerkjenn folkemordet mot armenerne

Det var en milepæl at Kongressen i USA anerkjente folkemordet mot armenerne. Norge bør gjøre det samme.

Når armenere minnes nordmenns bidrag under folkemordet i årene rundt 1. verdenskrig, er det særlig to navn som nevnes. Ett av dem er Fridtjof Nansen. Som Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, hjalp han så mange fordrevne armenere at han i dag har heltestatus i Armenia.

Den andre er Bodil Bjørn. Hun ble et viktig tidsvitne da hun var misjonær i det østlige Tyrkia og så folkemordet utfolde seg rett foran øynene sine. Blant annet sendte hun en sjokkrapport fra byen Musch i de kurdiske fjellene.

Hele den armenske delen av byen, der rundt 10.000 mennesker bodde, var lagt i ruiner. «Jeg har vært med og sett alt det frykteligste som tenkes kan. Bortsett fra et lite antall kvinner som tyrkerne tok for seg selv, er alt som armenisk heter i hele Musch-området utryddet», skrev hun i dagboken sin.

Det motet disse to viste på armenernes vegne, er vanskelig å finne spor av i dagens offisielle Norge. Da hundreårsminnet for folkemordet ble markert i Armenia i 2015, takket verken statsminister Erna Solberg eller daværende utenriksminister Børge Brende ja til invitasjonen. De viste en unnfallenhet som fylte oss med skam den gangen i 2015. Skammen henger ved oss fremdeles.

For hundre år siden utgjorde ikke-muslimske minoriteter rundt 25 prosent av befolkningen i ­Tyrkia. I dag er de redusert til rundt én prosent. Det er et synlig resultat av et folkemord som var et av historiens mest effektive. I tillegg til Holocaust og Rwanda, regnes det som skjedde i det ottomanske riket som selve arketypen på et folkemord.

Over én million armenere ble drept, og en halv million døde av sult og sykdommer. I tillegg ble minst en halv million grekere og nær 300.000 syrianske, assyriske og kaldeiske kristne drept. Mange ble drevet på flukt til nabolandene. De kristne ble utpekt som syndebukker i en tid der det ottomanske regimet vaklet.

Slik ble det enkelt å mobilisere langs etniske og religiøse skillelinjer. Det var enkelt da, og vår nære historie viser at det også er enkelt i dag. Husk bare på overgrepene mot muslimer på Balkan, i Myanmar, mot ikke-arabiske folke­grupper i Darfur og mot yazidier og kristne i Irak og Syria.

For alle disse er har det vært viktig å få det ­internasjonale samfunns aksept for at de faktisk har vært ofre for folkemord. Det er viktig som oppreisning og som anerkjennelse av lidelsen de har vært igjennom, men også for å ansvarliggjøre over­griperne og slik kanskje avskrekke mulige over­gripere i fremtiden.

Derfor var det en milepæl at Kongressen i USA i forrige uke vedtok en resolusjon som formelt anerkjente folkemordet mot armenerne. 30 land har nå anerkjent massedrapene på armenere som folkemord. Dessverre er utsiktene små til at den norske regjeringen vil gjøre det samme. Blant annet fordi Norge nå kjemper innbitt for en plass i FNs sikkerhetsråd og neppe vil gjøre noe som kan irritere land som kan tenkes å stemme på Norges kandidatur.

Slik fortsetter Norge å la strategiske hensyn være førende, i stedet for å gjøre det som er ­moralsk rett og tale sant om faktiske hendelser. Dette er ­ingen farbar vei. Vi kan ikke bøye oss under den ­tyrkiske fornektelsen når historien skal skrives. Derfor bør også Norge anerkjenne det armenske folkemordet.