Folkevandring

De er blitt fordrevet i et omfang som nå nærmer seg utryddelse.

Det går mot jul. Enda en gang skal kirkeklokkene kime over Ninivesletten i Nord-Irak i høytiden. Ingen vet hvor mange flere år det kommer til å skje. Det prestene i de eldgamle kirkesamfunnene derimot vet, er at det kommer stadig færre til kirkene deres, fordi så mange har forlatt landet.

Det jeg skal skrive om i dag, i min siste lørdagsleder i 2019, er en av de sakene som har gjort dypest inntrykk på meg dette året. Det handler om smerten hos ledere som ser kirkene sine forsvinne. Det handler om masseflukten av kristne fra Irak, som har vart så lenge at der nå er svært få kristne igjen.

Det handler om hele kirkesamfunn som i løpet av ganske få år er blitt rykket opp med rot og flyttet til den andre siden av kloden. Det handler om frykten for at de skal bli assimilert og sekularisert. At de ikke skal klare å gi tro og tradisjoner videre til neste generasjon. At de gamle kirkesamfunnene ikke overlever i utlendighet. At de skal opphøre å eksistere.

De er blitt fordrevet i et omfang som nå nærmer seg utryddelse. Først på grunn av kaoset som fulgte den amerikansk-ledede invasjonen og Saddams fall i 2003. Senere på grunn av IS, som i 2014 drev de kristne ut av Mosul og landsbyene på Ninivesletten og sendte dem lukt inn i en tilværelse som fattige flyktninger i og utenfor hjemlandet.

Da landsbyene etter hvert ble gjenerobret, var der lite å flytte hjem til. Kirker, skoler og hjem var bombet, plyndret og brent. Noen valgte likevel å starte på gjenoppbyggingen. Svært mange gav opp og dro.

For det var ikke bare et spørsmål om gjenoppbygging. Folk følte seg ikke trygge. Maktbalansen var endret. Militsgrupper hadde etablert seg i tidligere kristne landsbyer. Mange steder var IS fremdeles en trussel, selv om de hadde klipt skjegget og pakket vekk de svarte flaggene. Som i Mosul. Kirkeklokkene kommer nok til å kime i Mosul denne julen, men det blir mest som en demonstrasjon. Byen regnes som et tapt område for kristne. Der er ikke trygt.

Folk stoler ikke på at problemene er løst, selv om IS tilsynelatende ble nedkjempet. Nettopp mangelen på oppgjør etter IS bidrar til økt utrygghet i den kristne befolkningen. Dette ble understreket av Emanuel Youkhana, arkimandritt i Østens assyriske kirke og leder av bistandsorganisasjonen Capni, i et intervju med Dagen i vår. Han pekte på fraværet av debatt i Irak om hvordan IS kunne vokse seg så sterke og hvordan man skal hindre at det skjer igjen.

«Jeg skal aldri tilbake til Irak. Jeg vil bare glemme», sa tobarnsmoren Jasmin Saad til meg tidligere i høst. Hun er en av mange irakiske flyktninger som har sittet fast i Libanon i årevis, mens hun og familien har ventet på visum til et vestlig land. I Libanon møtte jeg også Rafael Koupaly som er diakon i den kaldeiske (katolske) kirken og arbeider blant irakiske flyktninger i Beirut.

Ytterst få reiser hjem til Irak. Hver eneste uke emigrerer nye familier til Vesten. De som ikke får visum, foretrekker å leve i fattigdom og elendighet i Libanon, fremfor å returnere til hjemlandet. «Kompasset peker ut av Irak. Alle som kan dra, drar», sa Rafael Koupaly.

Det samme sier Rooni Yousif, som er kaldeisk prest i Oslo. For tre år siden sa han til Dagen at det var for sent for de kristne i Irak. Nå er han enda mer overbevist i sin sak. «Altfor mange har allerede reist.», sa han til Dagen nylig.

Masseflukten rammer ikke bare kirkene i Irak. Det samme kan sies om Syria. Da jeg besøkte Libanon tidligere i høst, besøkte jeg også en av byens assyriske kirker. Mange assyriske flyktninger fra Nord-Syria har søkt tilflukt nettopp her. Nesten alle har reist videre til Australia, Canada og Europa. Da jeg spurte biskopen i denne kirken om hva han tenkte om at kirken hans bokstavelig talt er i ferd med å flytte utenlands, klarte han nesten ikke å svare. «Jeg prøver å fordøye det», sa han.

Biskopens sorg gjør inntrykk. Visst har krigen i Syria og Irak også rammet andre folkegrupper. Men det faktumet må ikke hindre oss i å erkjenne at det de kristne i disse landene har opplevd de siste 15-16 årene er ekstremt. Den støtten og oppmerksomheten de får, står på ingen måte i forhold til det de har vært gjennom.

Når kirkeledere fra Midtøsten anklager vestlige politikere for å svikte og være utydelige, har de rett. Og når de samme kirkelederne søker støtte hos Ungarns høyrepopulistiske statsminister Viktor Orbán og Russlands president Vladimir Putin, bør vi stoppe opp og reflektere over hva vi ikke har forstått og hva vi burde gjort annerledes.

Fremdeles klorer noen få kristne seg fast i landsbyer på Ninivesletta og andre steder i Irak. Enda flere holder stand i Syria. Det er ikke absolutt for sent. Ikke ennå. Disse kristne samfunnene fortjener vår absolutte og uforbeholdne støtte.

Det er en kristen plikt å hjelpe alle mennesker i nød, uavhengig av tro, men dette prinsippet er ikke til hinder for å slå alarm på vegne av kristne som trenger særlig støtte. Slik at kirkeklokkene fremdeles skal kunne kalle til messe på Ninivesletten, som de har gjort i nesten 2000 år.