Viktigere enn skolegudstjenester

De årvisse diskusjonene om skolegudstjenestenes plass i det moderne Norge gjør seg gjeldende også i år. I dagens avis kan vi lese om en viss økning i antall skolegudstjenester i forbindelse med julen. Det kan tyde på at berøringsangsten har avtatt en del steder.

For det er og blir en misforståelse at det å tilby julegudstjenester i skoletiden i seg selv undergraver det moderne og flerkulturelle Norge. Det er også påfallende at ønsket om å slippe slike gudstjenester i all hovedsak ikke kommer fra mennesker med en annen etnisk og religiøs bakgrunn enn den norske.

Det er gledelig at norske skolebarn fortsatt får anledning til å besøke kirken i forbindelse med julehøytiden, og at de får delta i en kristen gudstjeneste. Det kan sies selv om den kristne profilen i mange tilfeller nok er relativt nedtonet.

Julen er sentral i kristen tro, og julebudskapet har spilt en viktig rolle i norsk kulturhistorie. I et land hvor et klart flertall av befolkningen fortsatt er medlemmer i Den norske kirke, skulle det egentlig bare mangle at det finnes tilbud om gudstjenester også for skoleelever. Samtidig som det også er naturlig med fullverdige tilbud for dem som av ulike grunner ikke ønsker å delta på slike samlinger.

Fra et kristent ståsted finnes det likevel en kamp som i disse ukene er viktigere enn kampen for skolegudstjenester. Den kampen finner sted inne i enhver kristen, og handler om å leve i adventstidens forventning.

For advents- og julefeiringen må ikke være avhengig av det offentliges tilrettelegging. Viktigere enn hva skolene legger opp til er den feiringen den enkelte av oss tar del i.

Det å markere de kristne høytidene har i alle år vært svært viktig for den kristne kirke. I vår tid er det overhengende fare for at kommersialiseringen av både advents- og juletiden får lede an også i markeringen av høytiden for landets kristne.

Det er bra å kjøpe gaver til hverandre, ikke minst når gavene kan minne oss om den største gaven av alle, nemlig ham som ble født julenatt i Betlehem og som skulle bli verdens frelser.

Men det er viktigere at vi i adventstiden finner rom til å minnes vårt eget behov for en frelser, og Guds evige frelsesplan som ble fullført da Jesus på korset sonet for alle våre synder.

Det er ikke opp til staten å sørge for at den kristne tro blir videreført i livene til den enkelte av oss, eller at den blir videreført til neste generasjon. Ikke minst nå i adventstiden er det opp til den enkelte av oss å gjøre alvor av ordene i den gamle Grundtvig-salmen «Det kimer nå til julefest»:

Kom Jesus! vær vår hyttes gjest! Hold selv i oss din julefest! Da skal med Davidsharpens klang Deg takke høyt vår nyårs-sang.