Den beste rammen for samlivet

Å gifte seg er i pakt med Guds ord. Og det er sunn fornuft. For det er denne samlivsformen som gir best sjanse til å få det godt sammen.

Så er det bekreftet igjen: Ekteskapet er den beste rammen for samlivet. Denne gangen er det en stor samlivsstudie fra Pew Research Institute som konkluderer med at gifte par er mer fornøyde enn samboende par.

Undersøkelsen viser blant annet at gifte par har mer tillit til hverandre. De stoler i større grad på at partneren forteller sannheten og at den de er gift med handler i deres beste interesse.

De er også mindre plaget av de vanlige irritasjonsmomentene som oppdragelse, plikter, kommunikasjon og balansen mellom jobb og fritid. Og de har færre konflikter om økonomi. Blant samboende par er økonomi oftere en kilde til frustrasjon.

Funnene samsvarer med parstudier både i Norge og andre land, opplyser professor og samlivsterapeut Frode Thuen til Dagen. Han slår fast at jo mer formelle rammene er rundt forholdet, jo mer solid er det.

Fra et kristent ståsted kommer undersøkelsens konklusjoner ikke som noen stor overraskelse. Vi tror at ekteskapet er Guds gode gave for samlivet mellom mann og kvinne. Vi tror at Gud innstiftet ekteskapet, fordi han så at dette var best for oss. Men det er fint å se at forskningen kommer til samme konklusjon.

De formelle rammene er en av nøklene til ekteskapets slitestyrke. Det handler om forpliktelse. Å lukke bakdøra og satse fullt. Når krevende dager kommer, vil forhåpentligvis denne forpliktelsen gi motivasjon til å gå ekstra runder for å få relasjonen til å fungere. For som Thuen understreker: det koster mer å bryte ut av et ekteskap enn et samboerskap.

Tidligere forskning har pekt på at samboere oftere sklir inn i et forhold. Man tenker at det ikke er så stor en sak å flytte sammen, men over tid kan man oppleve at bordet fanger. Dette kan få konsekvenser for kvaliteten. Det er forskjell på å aktivt velge en ektefelle og å skli inn i et forhold. Så viser da også statistikken at samlivsbrudd skjer hyppigere blant samboere enn blant gifte.

Når man da vet at ekteskap er den samlivsform som gir størst sjanse for å lykkes, er det et paradoks at færre gifter seg, både i USA der den nevnte undersøkelsen er utført, og i Norge. Vi er enige med Frode Thuen i at dette er en uheldig utvikling. For samlivsbrudd koster dyrt, både samfunnsøkonomisk og i form av lidelse for voksne og barn.

Et tankekors er det dessuten at aksepten for samboerskap brer om seg også i mange kristne miljøer. Mens spørsmålet om homofilt samliv blir diskutert med inderlig engasjement, kan det se ut som om spørsmålet om samboerskap mer har gått under radaren. Man har, bokstavelig talt, sklidd inn i en form for aksept, preget av holdningene i samfunnet rundt oss, selv om Guds ord sier at det er galt.

Thuen antyder at det kanskje ikke er nok kunnskap i befolkningen om fordelene ved å være gift. «Det er betenkelig, når forskningen er så tydelig», sier han. Ja, trolig burde politikere, lærere, samlivsveiledere og alle vi andre med enda større iver løfte frem ekteskapet som den beste samlivsformen. Og i hvert fall burde kristne ledere kunne argumentere for ekteskapet med stor frimodighet.

Å gifte seg er i pakt med Guds ord. Og det er sunn fornuft. For det er denne samlivsformen som gir best sjanse til å få det godt sammen.