Håp i en krigstrett region

Midt i håpløshet og kaos, ser vi at Gud arbeider på forunderlig vis.

I Libanon, Irak og Iran har folk denne høsten strømmet ut i gatene for å protestere. Et flertall av demonstrantene er unge. De representerer Midtøstens generasjon frustrasjon.

Disse som sitter fast i fattigdom og håpløshet, fordi år med undertrykkelse, krig og vanstyre knuser håpet om en bedre fremtid. De kommer ikke i gang med voksenlivet. Mange har mistet viktige år av skolegangen. De får ikke jobb. De har ikke råd til å gifte seg og stifte familie.

Jeg har selv møtt noen av disse frustrerte, unge voksne. «Vi har ingen ting å tape, men alt å vinne», sa Alia (22), en av de mange tusen demonstrantene i Beirut. Mange av vennene hennes hadde allerede flyttet utenlands. Hun vurderer å gjøre det samme.

«Det er ille at libanesiske ungdommer må forlate familien og hjemlandet, fordi de ikke ser noen fremtid her», sa hun og snakket harmdirrende om landets korrupte ledere.

Siste nytt fra Midtøsten er sjelden godt nytt. Tyrkias invasjon i det nordøstlige Syria, har ikke bare sendt tusener på flukt. Det har også resultert i flere terrorhandlinger, som IS har tatt på seg skylden for. Denne uken skrev VG dessuten at en opptrapping av konflikten mellom Iran og Israel kan bli den neste storkrigen – med Syria som slagmark.

«Etter hvert som krigen internt i Syria ebber ut, frigjøres kapasitet for iranske styrker som er i landet. Disse vender nå sitt fokus mot Israel», uttalte orlogskaptein Thomas Slensvik ved Forsvarets høyskole til VG.

Samtidig ser vi at det blir slått hardt ned på demonstrasjonene både i Irak og Iran. Begge steder protesterer folk mot regimenes økonomiske vanstyre. Da iranske myndigheter varslet at bensinprisene skulle økes med 50 prosent, ble dette dråpen som fikk begeret til å renne over.

For det handler ikke bare om bensinprisene, noe NRKS Sissel Wold påpekte på Dagsrevyen nylig: Samtidig som landet er inne i en dyp, økonomisk krise, blant annet på grunn av USAs økonomiske sanksjoner, ser folk at eliten lever i luksus og at regimet bruker enorme summer på utenrikspolitikk, i Syria, i Irak og som støtte til palestinerne og Hizbollah, mens folk hjemme sulter.

Tidligere denne uken gikk Amnesty International ut og advarte om «et uhyggelig mønster av overlagte drap begått av iranske sikkerhetsstyrker». Organisasjonen hevdet at kanskje så mange som 200 er drept i løpet av få dager.

Torsdag hevdet Irans revolusjonsgarde at de har pågrepet lederne for bensinprotestene, og at demonstrasjonene er over. Hvis dette stemmer, er det ikke første gang regimet knuser demonstrasjoner med hard hånd. Og det er garantert ikke de siste masseprotestene vi får se i Iran.

Misnøyen med det fundamentalistiske prestestyret er enorm. Noen lar misnøyen komme til uttrykk gjennom demonstrasjoner. Mange gir opp og forlater landet. Og svært mange forlater troen på islam. Noen blir ateister, andre søker mot kristen tro eller andre religioner.

Forrige fredag kunne Dagen fortelle historien til den iranske konvertitten Ladan. Hun ble arrestert i 2010 og anklaget for å være en «sionistisk kristen» og måtte senere flykte fra landet. I dag har hun tilsyn med syv iranske menigheter i Irans naboland. Hun forteller om en enorm åpenhet for kristen tro. «Når iranere får tilbud om en bibel, vil ni av ti ta imot», sier hun.

Iran opplever nå en av vår tids største vekkelser. Veksten i kristne huskirker stresser prestestyret så intenst at landets etterretningsminister, Mahmoud Alavi, har innrømmet offentlig at han arbeider for å bekjempe massekonverteringene til kristen tro. At kristne iranere nå dømmes til lengre fengselsstraffer enn før, tolkes som et uttrykk for at myndighetene ser på dem som en trussel.

Men det er ikke bare i Iran muslimer konverterer til kristen tro i stort antall. I Algerie, i alle Syrias naboland og blant flyktninger i Europa, skjer det samme. Det skjer også i de kurdiske områdene. For et par tiår siden var kurdiske kirker en sjeldenhet, nå er de mange, fortalte den kurdiske pastoren Nihad Efrin til Dagen nylig.

Maktkampen mellom partene i Midtøsten er en stadig trussel mot freden. Én ting er faren for direkte krigshandlinger. En annen er uroen som ulmer i befolkningen, som opplever at de altfor lenge har vært salderingspost i regimenes regnskap.

De ulike regimene spiller et farlig spill hvis de ikke tar denne uroen på alvor. Men midt i håpløshet og kaos, ser vi at Gud arbeider på forunderlig vis. Dypest sett er det her håpet ligger. Og dette er grunnen til at konvertitten Ladan faktisk har tro på at iranernes fremtid.