En utfordring til foreldre og forsamlinger

Den som prøver å lære alt, lærer ingenting.

De nye læreplanene som ble presentert i går, innebærer en betydelig justering av innholdet i norsk skole. Fagfornyelsen, som endringsarbeidet heter, innebærer at det blir mer vekt på dybde­læring. Lærere og lærebøker skal konsentrere seg om færre konkrete læringsmål og gå grundigere inn i disse.

Det er forståelige grunner til denne dreiningen­. I et stadig mer komplekst samfunn er det helt nødvendig å prioritere. Vi kan ikke bare putte stadig nye læringsmål inn i fagplanene og regne med at elevene slik skal lære stadig mer. Ambisjonene kan bli for vidløftige og lite realistiske. Alle som har ­erfaring med å lære, vet at det er nødvendig å ­arbeide med noe over tid for å få grep på det. Den som prøver å lære alt, lærer ingenting.

Samtidig er det viktig å prioritere riktig når man først skal velge bort noe. Som vi har skrevet om tidligere, har KrF og flere fagfolk innenfor religionspedagogiske miljøer uttrykt uro for at læreplanen i det nye religions- og livssynsfaget blir for svevende.

Fortsatt skal kristendommen få rundt halvparten av plassen i KRLE, men hellige tekster generelt og Bibelen spesielt får en mye mindre sentral betydning. Generalsekretær Paul Erik Wirgenes i Det Norske Bibelselskap har overfor Dagen beskrevet dette som et historisk brudd med norsk skoletradisjon.

Læreplanene er i så måte et nytt steg i en utvikling som har gått lenge. I 2019 er det 50 år siden Stortinget avgjorde at kristendomsundervisningen ikke lenger skulle være en del av dåpsopplæringen i Den norske kirke. I et mer livssynsmang­foldig ­Norge er også forståelige grunner til at under­visningen om tro og livssyn i skolen vil være i forandring.

Samtidig trenger den forankring. Den som har svak kjennskap til Bibelens verden, med dens forståelse av verden og dens fortellinger, mangler viktige forutsetninger for å forstå vestlig kultur.

Det gjelder uavhengig av personlig tro. I vår tid er ikke problemet at barn og ungdom, og for så vidt heller ikke voksne, bruker for mye tid på Bibelen, men tvert imot at man vet for lite om den til å fortolke seg selv om samfunnet vi lever i. Man får også dårligere forutsetninger for å forstå hva den kristne tro bygger på, på tvers av skiftende forhold i tid og rom.

Stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan (KrF) gledet seg i gårsdagens Dagen over at regjeringen holder fast på målet om rundt 50 prosent kristendom i KRLE. Det er å håpe at skoler og kommuner tar oppfordringen hans om å styrke kompetansen innenfor KRLE. Men det er viktig å være realistisk. For kristne foreldre og forsamlinger synliggjør den nye læreplanen utfordringer som må tas på det største alvor.

De kristne friskolene viser seg som et enda viktigere alternativ. Der det er grunnlag for å starte slike, bør det jobbes med å få dem realisert. Det gir muligheter til å gi et kristent perspektiv på liv og læring. Men heller ikke dette er tilstrekkelig. Både i hjem og forsamling er det avgjørende at bibelfortellingene og det kristne troslivet får plass.

Det er viktig for at både vi selv og barna våre skal kunne bli bevart i den troen som er blitt overlevert gjennom generasjoner og ikke bare har bygd vår kultur. Den har også gitt enkeltmennesker retning for livet og håp for evigheten. Det trengs uavhengig av hvilke læreplaner vi måtte ha.