«Det var ingen ting ved hennes
...
«Det var ingen ting ved hennes fremtoning som fortalte om en vanskelig fortid», skriver Tarjei Gilje om Evangeliesenterets rektor hanne Sørmo Holstad (bildet). Foto: Stein Gudvangen
leder
«Hvor lenge blir du?»
Del
Det håpet som ble tent i Hanne Sørmo Holstad den dagen bestyrerinnen lovet å ikke gi henne opp, det minner oss dypest sett om det evige håpet Gud har gitt sine barn.

Denne uken var kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg på besøk i Østfold og Vestfold. Med det avsluttet vi rundreisen i Kristen-Norge i forbindelse med Dagens 100-årsjubileum. Men vi vil fortsette med å besøke den kristne grasroten også i 2020. Kristen-Norge er mer mangfoldig enn de fleste av oss er klare over.

Og vi har fått møte så mange beundringsverdige mennesker som gjør en trofast innsats fra dag til dag, utenfor offentlighetens søkelys. Det er sant, som pensjonert NLA-professor Njål Skrunes sa under Indremisjonsforbundets generalforsamling forrige helg, at det egentlig ikke finnes noe annet kristent liv enn det lokale. Det er nettopp det vi har fått se litt mer av denne høsten.

Onsdag besøkte vi Evangeliesenterets hovedkontor i Moss, før vi dro videre til Varna i nabokommunen Våler, hvor Evangeliesenterets bibelskole ligger. Det ble, som ventet, en sterk opplevelse. «Det skal ikke så mye til før folk glitrer», sa en av de nærmere 400 som fra uke til uke gjør en stor innsats, enten i lønnet arbeid eller som engasjert frivillig. Den setningen sier mye om menneskers potensial, og om hvordan vi alle kan få være med i det godes tjeneste.

Daglig leder Trond Eriksen fortalte om hvordan mennesker som av det offentlige har blitt erklært «behandlingsudyktig» får nye sjanser. Og det er mer enn ett munnhell når Evangeliesenteret på sine nettsider sier at «Vårt mål er ikke bare rusfrihet, men et helt nytt liv!» Det skulle vi også få se helt konkrete eksempler på denne dagen.

Trond Eriksen tok oss med til rektor Hanne Sørmo Holstad på bibelskolen. Det var ingen ting ved hennes fremtoning som fortalte om en vanskelig fortid. Men etter hvert fortalte hun om hvordan hun selv hadde hatt rusproblemer, og hvordan moren viste henne vei til Evangeliesenteret da alternativet var å bli sendt til soning i Bredtveit kvinnefengsel.

Veien til rehabilitering var imidlertid tornefull. Hun sprakk flere ganger. På et tidspunkt ble hun innkalt til bestyrerinnen på kontaktsenteret i Ålesund. Hun antok at nå ville hun bli sendt bort. I stedet sa bestyrerinnen: «Hanne, det er to som aldri gir deg opp, Jesus og jeg.»

Hun knakk sammen, og dette ble begynnelsen på at livet fikk en ny kurs. Slike historier er helt ubetalelige. Det er dette det handler om. Besøket hos Evangeliesenteret blir mer utførlig omtalt lenger bak i avisen.

For et par uker siden var Sævik og jeg på den lengste av de seks reisene vi har gjennomført de siste månedene. I Tromsø møtte vi blant andre Lillian Sandring, en godt voksen dame som er tilknyttet Frimisjonen. Denne menigheten skal være landets eldste frimenighet, og er tilsluttet Misjonskirken Norge (tidligere Misjonsforbundet).

Med sin varme og åpne fremtoning personifiserte hun det trofaste og varmhjertede kristne mennesket som gjennom et langt liv mer enn en gang har tatt i et tak for at flere skal få bli kjent med Jesus. Det er virkelig berikende å få møte slike som henne.

Mens vi var i Tromsø fikk vi også møte Peter Halldorf, som var på besøk i byen samtidig som oss. I intervjuet som finnes i sin helhet i podkasten Tore og Tarjei minner han oss om et perspektiv vi lett glemmer i vår omskiftelige tid: «Kirken er ikke i verden for å lykkes».

Det kan høres rart ut. Halldorfs poeng tror jeg er at resultatene dypest sett er Guds ansvar. Hver og en av oss er kalt til å være trofast i den tjenesten vi har fått. Det er ikke opp oss den enkelte av oss å redde jorden eller å få kirken til å vokse. Derimot er det opp til oss å gjøre det som er sant og rett.

Iblant kan vi være fristet til å ønske at vi levde i en annen tid, eller på et annet sted. Noe av det såreste vi hørte om i Tromsø, som biskop Øygard også bekreftet i intervjuet vi gjorde med ham, kom fra ungdomspastor Katrine Tjomsland i Pinsekirken Filadelfia Tromsø. Hun er selv sørlending, og bodde i Oslo da hun bestemte seg for å flytte nordover. Et av de spørsmålene hun raskt møtte på, var dette: «Hvor lenge blir du?»

Bak spørsmålet ligger en forventning om at hun antakelig ikke kom til å bli så lenge. Denne sårheten ser ut til å ha fått et fotfeste hos en del i nord. Og det er ikke så rart, for den er dypt menneskelig - og høyst forståelig. Når vi involverer oss i hverandres liv, vil vi gjerne at relasjonene skal vare. For vi trenger hverandre.

Det kristne fellesskapet består kun av ufullkomne mennesker. Og kristne trosuttrykk har sine sterke og svake sider, i alle sammenhenger. Vi kan ikke slutte med å lære, med å utvikle oss. Men mens vi gjør det, må vi ikke falle for fristelsen til å gi opp, til å tenke at nå blir motstanden for sterk.

Ingen av oss kjenner morgendagen. Den kan bli verre enn dagen i dag. Men den kan også bli bedre. Og det håpet som ble tent i Hanne Sørmo Holstad den dagen bestyrerinnen lovet å ikke gi henne opp, det minner oss dypest sett om det evige håpet Gud har gitt sine barn. Mer enn noe annet er det dette som skulle gi kristne frimodighet og livsmot i tro og tjeneste.

paywall
paywall
tarjei gilje,leder,lederartikkel,tore hjalmar sævik,østfold,vestfold,evangeliesenteret,trond eriksen,bredtveit kvinnefengsel,peter halldorf,katrine tjomsland,hanne sørmo,hanne sørmo holstad,lillian sandring,njål skrunes