La våre forbud være få

En utvikling det er det all mulig grunn til å være på vakt mot.

Hvor regulert samfunnet bør være? Det er et spørsmål som etter vårt skjønn blir for lite diskutert i Norge. De fleste vil være enige om at vi ikke ønsker et lovløst samfunn. Et anarki er potensielt farlig for alle, men særlig for de svakeste og mest sårbare. Men det betyr ikke at vi bør ha flest mulig lover.

Lover finnes enkelt sagt i to hovedformer: påbud og forbud. Den første typen pålegger oss bestemte typer adferd som er ønskelig. Vi skal bruke bilbelte, betale skatten vi skylder og melde fra til politiet dersom vi blir vitne til et ran. Den andre typen skal forhindre oss fra adferd som ikke anses for å være ønskelig.

Vi har ikke lov til å stjele i butikken, bryte oss inn i andres hus eller ty til vold overfor mennesker vi er uenige med. Det er bred enighet om at påbud og forbud som dette er et gode. Vi kan ikke alltid gjøre alt vi måtte ha lyst til uten å bli stilt til ansvar.

Men skyggesiden av lover er at de etter sin natur kan sies å redusere noen menneskers frihet. Vi bør derfor være sikre på at de er nødvendige. Fordelene ved å innføre dem, bør være større enn ulempene. Satt på spissen kan vi si at et samfunn bør ha så få lover som mulig, enten det er snakk om påbud eller forbud. Ellers kan staten komme til å regulere samfunnet på en måte som underkuer mennesker eller undergraver menneskers respekt for lovverket. I verste fall skjer begge deler.

Den økende tendensen til å lovfeste plikter og rettigheter innebærer også en pedagogisk utfordring. Etter hvert som lovverket blir stadig mer omfattende, blir det stadig vanskeligere for den enkelte borger å ha oversikt over hva som er påbudt og forbudt. Til dels er dette en uunngåelig utvikling som følge av at samfunnet blir mer komplisert og globalisert. Lovgivning om for eksempel datasikkerhet var av naturlige grunner langt mindre omfattende for noen tiår siden enn den er i dag.

Samtidig er det all mulig grunn til å være på vakt mot en tiltakende rettssliggjøring av samfunnet. Dette begrepet betegner en tendens til at retten i økende grad gjør seg gjeldende i samfunnsliv og politikk. En slik utvikling betyr i praksis at staten får stadig mer makt og blir mer inngripende på flere områder, men den avspeiler også en minkende tillit til og mellom borgerne.

Vi stoler ikke på at vi er i stand til å finne ut av ting i minnelighet, men involverer statsmakten for å sikre interessene til grupper og individer. Mye av dette kan være velment, men faren er at vi beveger oss mot et mer autoritært samfunn.

Flere avsløringer de siste årene knyttet til overgrep mot borgerne i regi av Mattilsynet, barnevernet og Nav - alt i det godes navn - gir grunn til å tenke over hva som kan skje når en sterk stats myndighet havner i feil hender.

Etter en kristen forståelse er styresmakten innsatt av Gud for å håndheve det som er rett og godt og straffe det som er ondt. Et av kjennetegnene på en stat er nettopp at den er i stand til å gjøre dette. Men også en stat kan gå ut over sine fullmakter. Det skjer hvis den begynner å regulere livet på en måte som undergraver menneskets gudgitte frihet og ansvar.

En slik utvikling er det all mulig grunn til å være på vakt mot.