Kallet forandres ikke

Både for ImF og andre organisasjoner er det vesentlig at historien får fungere som en ressurs, ikke som en hemsko.

I dag møtes Indremisjonsforbundet (ImF) til generalforsamling. For første gang er forhandlingene innlemmet i lederkonferansen som i år arrangeres for tredje gang. I dette ligger det et signal om behov for å tilpasse strukturene til det landskapen en nå opererer i.

Konkret handler det ikke minst om at også ImF er preget av at bedehusets funksjon har endret seg. Sett med moderne øyne kan det synes udramatisk at bedehuset får flere og flere menighetslignende trekk. Men i et historisk perspektiv er dette en betydelig endring. Derfor er det ikke rart at det har tatt tid å finne veien videre. Og det er fremdeles ikke entydig avklart hvilken grad av selvstendighet man vil søke.

En av sakene på årets generalforsamling handler om selve organiseringen av misjonsarbeidet i ImF. Den tradisjonelle strukturen med lag og foreninger, med kretser eller regioner og et sentralledd på toppen ble til en tid hvor det frivillige organisasjonsarbeidet på bred front hadde en annen posisjon i Norge. Nå ser man i mange sammenhenger at det er nødvendig å drøfte hvilke strukturer som faktisk tjener arbeidet i dag.

Samtidig er det ikke til å komme fra at strukturdebattene også har et smertelig bakteppe. Forbundsstyret skriver i treårsmeldingen at «ImF har blitt kalla ein forkynnarbevegelse».

Denne betegnelsen er treffende også i dag, men det er tankevekkende når ImFs sentrale forkynnerstab kun utgjør fire årsverk, hvorav én i full stilling. Dette har nær sammenheng med noe annet som også står i treårsmeldingen, nemlig at «det er mindre etterspørsel etter møteverksemd frå kretsar og forsamlingar».

Det ligger mye identitet i historien. Sånn er det i alle sammenhenger. Det må vi ha respekt for. Derfor tar endring som regel tid. Men det er likevel nødvendig gjennom både bønn, samtale og arbeid å søke best mulig innsikt i hvilke forhold som ligger bak den dalende interessen for forkynnelse. Hvis ikke denne utviklingen snus eller endres, vil arbeidet med å fornye de ytre strukturene ha begrenset effekt.

Bedehusorganisasjonene oppstod som vekkelsesbevegelser. På de foregående lederkonferansene, som i likhet med årets har funnet sted i ImFs nye storstue Straume Forum, har vi med glede kunnet registrere at nøden for menneskers frelse i høy grad fremdeles finnes, også blant yngre ledere.

Både frivillige og ansatte. Derfor er det ingen grunn til mismot. Og i en tid hvor frimodigheten på evangeliets vegne synes å avta til fordel for en mer relativisert tilnærming, er det et håpstegn at det fortsatt går an å mobilisere vekkelsesfolket til både bønn og arbeid for Guds rikes sak.

Både for ImF og andre organisasjoner er det vesentlig at historien får fungere som en ressurs, ikke som en hemsko. En viktig lederkvalitet vil da være evnen til å skjelne mellom det som har evig verdi, og det som hørte til i en bestemt tid.

Ytre strukturer vil være gjenstand for vedvarende forandring. Kallet til omvendelse, til å ta imot Guds nådige tilgivelse for sine synder, det forandres ikke uansett hvilke kulturelle eller religiøse strømninger som måtte komme vår vei.