«Også i dag er det fare for at
...
«Også i dag er det fare for at kirken fungerer som del av maktapparatet i så stor grad at den blir forlegen på troens vegne», mener Dagens lederskribent. Foto: Adobe Stock
Leder
Kristne institusjoner må bygges nedenfra
Del
Forslaget fra byrådet i Oslo om å strupe den offentlige støtten til trossamfunn som ikke opererer i takt med gjeldende politiske idealer, bør være et varsel.

Om man vil påvirke et samfunn, er det å etablere institusjoner noe av det viktigste man kan gjøre. Politikere vet at det å styre morgendagens skole gir store muligheter til å danne neste generasjon. En annen slik institusjonstype er kirker. Med sin jevne virksomhet bidrar de til å forme mennesker fra uke til uke. Vi husker kanskje lettest de spesielle hendelsene. Men summen av hverdager påvirker oss vel så mye.

Store deler av Kristen-Norge har vært dyktige til å etablere institusjoner. Det finnes et vell av kristne skoler og barnehager. Med hver sin egenart former de sine elever og studenter. De bidrar til å utvikle hvordan ungdommen tenker, hvilke verdier de legger vekt på og hvilken etikk de vil leve etter.

Effekten av dette kan knapt overvurderes. Men utdanning er kostbart. I et land som Norge, hvor staten har spilt en særlig viktig rolle i samfunnsbyggingen, er offentlig finansiering for mange en uunnværlig byggestein. Vi lever med høye forventninger når det gjelder hvilke tiltak som fortjener offentlig støtte.

Men denne støtten blir ikke delt ut uten krav. I den senere tiden har flere kommet med innspill om å stramme inn støtten til trossamfunn. Fra tid til annen hører vi også forslag om å stille andre krav til religiøse skoler. I tråd med sekulariseringen blir utdanning med et religiøst utgangspunkt mistenkeliggjort på en annen måte enn før.

Det begynner å bli lenge siden trosopplæring var en hovedbestanddel i norske elevers skolehverdag. Derfor må kristne kirker og forsamlinger, og ikke minst kristne familier, i større grad enn før selv ta ansvar for å lære barna sine opp i den kristne tro.

Foreløpig ser vi ikke noen utstrakt bekymring for bortfall av offentlig støtte. Og det er ingen grunn til å ta sorgene på forskudd. Men det er grunn til å tenke nøye gjennom i hvor stor grad man i kristne sammenhenger vil være avhengig av staten.

Den kristne kirke ble ikke bygget ovenfra, menneskelig talt. Selv om både keiser Konstantin og andre politiske ledere har vært viktige figurer i den kristne kirkens utvikling, er det ikke først og fremst politiske myndigheter som har gitt kirken liv. I Østkirken kan man fortelle mye om livet som religiøs minoritet gjennom århundrer, og hvilke krav dette har satt til både indre åndskraft og samhold.

I Norge er finansieringen av tros- og livssynssamfunn bundet sammen i Grunnloven. Det er lite som tyder på noen grunnleggende endringer der i overskuelig fremtid. Men både for Den norske kirkes, og for andre kristne sammenhengers del, er det nødvendig å tenke gjennom hvem man er.

Også i dag er det fare for at kirken fungerer som del av maktapparatet i så stor grad at den blir forlegen på troens vegne. Dermed kan både kirker og skoler stå i fare for å gi avkall på deler av sin egenart fordi man trenger offentlig støtte.

Forslaget fra byrådet i Oslo om å strupe den offentlige støtten til trossamfunn som ikke opererer i takt med gjeldende politiske idealer, kan stå som et varsel om en tid hvor også Den norske kirke må forholde seg annerledes til sitt eget finansieringsgrunnlag.

lederartikkel,statsstøtte