Fredagsbønn i Central Jamaat-e
...
Fredagsbønn i Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat moskéen i Oslo. Foto: Cornelius Poppe, NTB scanpix
Leder
Det offentlige som religiøst politi
Del
Fra tid til annen hører vi forslag om å frata trossamfunn statsstøtten. Det har gjerne sammenheng med at ulike trossamfunn står for noe som politikere ikke liker.

I det norske samfunnet synes det lett å ty til trusler om å trekke den offentlige støtten. I Grunnlovens paragraf 16 heter det at alle innbyggerne skal ha religionsfrihet. Dette innebærer ikke automatisk at staten dermed skal støte enhver religiøs aktivitet. Men det står videre i den samme grunnlovsparagrafen at alle tros- og livssynssamfunn skal støttes på lik linje som Den norske kirke.

Dypest sett er det derfor denne ordningen som blir utfordret når politikere vil gå inn og bedømme hvilke religiøse oppfatninger som skal få statsstøtte, og hvilke som ikke skal det.

I gårsdagens Vårt Land kunne vi lese om at ­byrådet i Oslo vil ta bort den offentlige støtten til trossamfunn som ikke fremmer likestilling og ­inkludering. Forsker Njål Høstmælingen sier han ikke tror byrådet til fulle forstår konsekvensene av sitt eget vedtak. Akkurat det er det lett å være enig med ham i.

Hvis offentlig støtte til tros- og livssynssamfunn kun skulle gis til samfunn som den til enhver tid sittende politiske ledelse går god for, spørs det hvor mange som blir stående igjen. Det er i det hele tatt noe skremmende over at det Arbeiderparti-ledede byrådet i hovedstaden i det hele tatt tillater seg å tenke i slike baner.

De aller fleste registrerte trossamfunn her i landet vil antakelig slutte seg til mesteparten av norsk likestillingspolitikk. Men det finnes noen forskjeller. I mange religiøse sammenhenger er visse lederstillinger forbeholdt menn. Slik har det blant annet vært gjennom hele den kristne kirkes historie, frem til vår egen tid.

Tilsvarende har den kristne kirke gjennom hele sin historie lært at ekteskapet er en ordning for mann og kvinne. Det skulle være selvsagt at religiøse sammenhenger har anledning til å forvente at lederne deres forvalter de standpunktene som trossamfunnet står for. Selv om Den norske kirke har endret sin oppfatning.

Det er nokså spesielt hvis den norske staten anno 2019 skulle bruke sin politiske makt til å påtvinge religiøse sammenhenger en teologi de selv ikke ønsker.

Det prinsipielt ryddige ville da eventuelt være å si at den norske staten ikke lenger skal støtte tros- og livssynssamfunn, Den norske kirke inkludert. En slik debatt er det så langt knapt noen som har tatt til orde for.

I stedet blir Oslo-byrådets forslag stående som et gufs fra en fortid hvor sosialistiske politikere ville tvinge gjennom sin egen vilje, enten folk likte det eller ikke.

Ironien blir fullkommen når politikere i de samme partiene skal belære troende mennesker om hvor ille det er å blande sammen religion og politikk.

Trangen til å bestemme over andre er definitivt ikke forbeholdt religiøse mennesker.

paywall
statsstøtte,trossamfunn,njål høstmælingen,lederartikkel