Her fra NLM sin generalforsaml
...
Her fra NLM sin generalforsamling i 2015 da opprettelsen av trossamfunnet ble vedtatt. Arkivfoto: Malene Bjørgaas, KPK
leder
Endringer nedenfra i bedehusland – igjen
Del
Det er ikke anti-kirkelig aktivisme som først og fremst driver utviklingen, men snarere at flere ønsker å få etablert bedehuset som sitt åndelige fellesskap.

I gårsdagens avis kunne vi lese om nye samarbeidsformer i bedehusland. Forsamlingskonsulent Runar Landro i Indremisjonsforbundet trekker linjer tilbake til den perioden da bedehusene oppstod.

Et av de nyeste utviklingstrekkene er at flere bedehusforsamlinger knytter seg til flere organisasjoner, og at bedehusene i større grad enn før rommer opptil flere menighetslignende fellesskap.

Landro peker på hvordan bedehusene på 1800- og 1900-tallet vokste frem nedenfra, før man fikk regionledd og sentrale organisasjoner. Nå ser vi en lignende utvikling ved at flere bedehusfellesskap i realiteten fungerer som menigheter.

De mange bedehusene i Norge har gjennom hele sin historie vært preget av nettopp samarbeid på tvers av ulike organisasjoner. Kristne med misjonsengasjement, rettet mot både lokalsamfunnet og verden utenfor, har møttes til åndelig fellesskap. Tilknytningen til Den norske kirke har vært nær noen steder, mens den har vært begrenset til formell tilknytning og deltakelse ved høytider og livsløpshendelser andre steder.

Nå blir det stadig mer vanlig at bedehusfellesskapene fungerer som menigheter. Dette har gjort det nødvendig å avklare flere forhold både lokalt og sentralt. Det handler delvis om hvem som skal eie og drifte selve bygget, om hvor man skal ha sin formelle tilhørighet, og om hvordan forsamlingene lokalt skal ledes.

Det finnes eksempler på at forsamlingsutviklingen har ført til sterke spenninger på de enkelte bedehus. Idet de tradisjonelle foreningene blir til forsamlinger, må de avklare en del spørsmål som de tidligere har kunnet overlate til Den norske kirke. Det handler for eksempel om hvorvidt man ønsker ordninger med eldsteråd i tillegg til styret, og det handler om liturgi og sakramentsforvaltning.

I dagens avis kan vi lese at styrene i både Norsk Luthersk Misjonssamband og Indremisjonsforbundet åpner for å slå sammen de to organisasjonenes respektive trossamfunn. Mens ImF etablerte sitt trossamfunn i 2009, ble NLMs trossamfunn etablert etter generalforsamlingen i 2015.

I praksis har begge disse fungert mer som registreringsenheter enn som åndelige fellesskap. De har gitt en formell mulighet til kirkemedlemskap for dem som ikke ønsker å være medlem i Den norske kirke. Men de fleste bedehusaktive nordmenn har forblitt medlemmer i Den norske kirke.

I seg selv er det forholdsvis udramatisk dersom disse to trossamfunnene skulle slå seg sammen. Det vil lette det administrative arbeidet hos begge, og det vil neppe innebære noen vesentlige endringer for medlemmene. Derfor er det mest sannsynlig at ImFs generalforsamling, som finner sted om et par uker, vil gi sin tilslutning til styrets forslag. NLM har ikke generalforsamling før i 2021.

Det underliggende spørsmålet er likevel om denne sammenslåingen bærer bud om en bredere sammenslåing frem i tid. Det gjør den sannsynligvis. Mye tyder på at Runar Landro har rett i sin beskrivelse av at endringene skjer nedenfra.

Det er ikke anti-kirkelig aktivisme som først og fremst driver utviklingen, men snarere at flere ønsker å få etablert bedehuset som sitt åndelige fellesskap. Dette medfører en del utfordringer knyttet til både struktur, kultur og møteform som det hittil har vært variabel vilje til å drøfte. Men endringer skjer som regel gradvis.

leder,imf,nlm,runar landro,nlm trossamfunn,imf trossamfunn,indremisjonsforbundet,norsk luthersk misjonssamband,misjonssambandet