SUNNMØRE: Prost Svein Runde sn
...
SUNNMØRE: Prost Svein Runde snakket om at samfunnsutviklingen har tvunget oss mer inn i Skriften. Forsamlingsleder Andreas Bakke i Misjonssalen er ikke særlig interessert i å klage over at vi lever i et mer sekulært samfunn. I stedet vil han snakke om hvordan vi kan opptre som kristne, om å bruke ressursene lokalt, og om å ta vare på andaktslivet. Det kommer fortsatt mye godt fra Sunnmøre, skriver Tarjei Gilje. Bildet er fra Aksla i Ålesund. Foto: Tore Hjalmar Sævik
Sunnmørsk innsatsvilje
Del
Et av de interessante trekkene som gjør seg gjeldende flere steder, er samvirket mellom Den norske kirke, bedehusene og frikirkene.

Det er en fest å få reise rundt på besøk i Kristen-Norge.

Kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg var denne uken på Sunnmøre, et av de historisk viktigste områdene for kristen tro og for kristent samfunnsengasjement her i landet.

Igjen og igjen blir vi imponert av den store innsatsen som ildsjeler i ulike sammenhenger legger ned. Fra dag til dag gir mange mennesker av sin tid, sine krefter og sine penger for å etablere og opprettholde åndelige fellesskap.

Mesteparten av dette skjer på frivillig basis, og mesteparten skjer utenfor medienes søkelys. Kollega Sævik og jeg får bare vært innom på noen korte visitter. Men det vi ser, gjør sterkt inntrykk. Det er rørende å se hvordan ønsket om at flere skal få bli kjent med Jesus inspirerer til trofast arbeid.

Et av de interessante trekkene som gjør seg gjeldende flere steder, er samvirket mellom Den norske kirke, bedehusene og frikirkene. Det er ikke et resultat av en tilsiktet arbeidsfordeling, og det fortoner seg ulikt på ulike steder.

Men det ble illustrert av prest Joachim Haaland. Han vokste opp i Norsk Luthersk Misjonssamband, men har nå sitt daglige virke i Voldsdalen kirke og blant studentene på NTNUs avdeling i Ålesund.

Hans ambisjon er ikke å konkurrere med Misjonssalen eller Pinsekirken Filadelfia i antall faste gudstjenestedeltakere, men snarere å levere det Den norske kirke tradisjonelt har vært best til.

Det handler blant annet om liturgiske rammer og tilstedeværelse ved sentrale hendelser som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Så langt ser det ut for at Den norske kirke i overskuelig fremtid vil beholde mye av sitt hegemoni på disse områdene.

Men det skjer sakte endringer også på dette området. Det ser vi tydelig blant annet i Misjonssalen i Ålesund, Norsk Luthersk Misjonssambands forsamling der. I 2017 innviet de ny møtesal i bygget hvor de allerede holdt til.

Nå samler de rundt 220 mennesker på en vanlig søndag. Av disse er ­kanskje ikke flere enn 30 prosent folk med en bevisst NLM-tilknytning. Bedehusfolk reiser et godt stykke for å komme til ­gudstjenestene der, og det har også begynt å komme en del som tidligere har gått til gudstjeneste i Den norske kirke. ­

Forsamlingsleder Andreas Bakke tror mangelen på fungerende­ barnearbeid i Den norske kirke er en viktig årsak til det. Det er ikke noen anti-kirkelig aktivisme som driver frem Misjonssalens profil. Men folkene som går der, ønsker et helhetlig kirkelig tilbud.

Det gir forsamlingen noen nye ­utfordringer. Enkelte av dem ­illustrerer godt møtet mellom folk som har ulik bakgrunn:

NLM forstår seg selv først og fremst som en misjons­bevegelse. Etiopia har i årevis vært et av de mest sentrale ­landene for norsk misjonsarbeid. I forsamlingen i Ålesund går det flere familier med bakgrunn som misjonærer i nettopp Etiopia.

Derfor er det for mange den naturligste sak av verden at man arrangerer Etiopia-middag i etterkant av gudstjenesten en søndag. Men hvis man tar av NLM-brillene, og hvis man tenker at Misjonssalen fungerer som en «vanlig» kirke, er det alt annet enn opplagt at Etiopia-middag er en naturlig del av menighetssamlingen.

I Ålesund har sentrum lenge vært et område med lav ­kirkelig aktivitet. Det store kjøpesenteret på Moa har blitt et nytt knutepunkt for lokalbefolkningen. Men Pinsekirken Filadelfia satser blant studentene som fortsatt befinner seg i sentrum.

Ekteparet Lotte og Børre Pedersen forteller i dagens avis om sitt engasjement for at de mellom 20 og 30 år skal få bli kjent med Jesus. Derfor har de rettet gudstjenestene sine særlig mot denne målgruppen. Det får praktiske konsekvenser for både form og innhold.

Blant annet sier ekteparet at byggets rykte betyr noe. For dem har det blitt naturlig å samles i lokaler som ikke tradisjonelt blir forbundet med kirkelig aktivitet. Og de er nøye med å tone ned «vi» og «de»-språkbruk i forkynnelsen.

Samtidig understreker de at profilen deres ikke er den eneste mulige for kristne menigheter anno 2019. Men de ­viser en beundringsverdig vilje til faktisk å spørre hva de kan gjøre for at kirken skal nå lenger ut med evangeliet om Jesus ­Kristus.

Avdøde professor Frank Aarebrot snakket i sin tid om hvordan Sunnmøre nærmest ble skapt av Hans Nielsen ­Hauge. Når man står på byfjellet Aksla og ser utover både ­Ålesund og øyene rundt, går tankene fort til alt det engasjementet som evangelisk glød har ført til i dette området.

I dag ser det ut til å finne sted en viss sentralisering også i bedehusland. Det er ikke nødvendigvis bare negativt. Og samtidig fikk vi også møte noen av dem som arrangerer barneklubber og kor på de mindre, lokale bedehusene, hvor terskelen kanskje oppleves lavere og hvor nærheten til de andre deltakerne er høyere.

Ingen av dem vi møtte hevdet å ha noen enkle svar på hvordan trenden med synkende interesse for kristen tro kan reverseres.

Prost Svein Runde snakket om at samfunnsutviklingen har tvunget oss mer inn i Skriften. Forsamlingsleder Andreas Bakke i Misjonssalen er ikke særlig interessert i å klage over at vi lever i et mer sekulært samfunn.

I stedet vil han snakke om hvordan vi kan opptre som kristne, om å bruke ressursene lokalt, og om å ta vare på andaktslivet. Det kommer fortsatt mye godt fra Sunnmøre.

tarjei gilje,lederartikkel,sunnmøre,kristennorge,tore hjalmar sævik,jesus,voldsdalen kirke,filadelfia,nlm,den norske kirke,frank aarebrot,ålesund,hans nielsen hauge,svein runde,andaktsliv,joachim haaland