Illustrasjonsfoto: Berit Roald
...
Illustrasjonsfoto: Berit Roald, NTB scanpix
leder
Vold og rasisme i idretten
Del
Der må alltid gå en grense ved vold, oppfordring til vold og rasistiske ytringer.

Idretten kan en fantastisk arena for å skape gode holdninger og forebygge rasisme. Når 12 mann ­stiller på startstreken i finalen på 1500 meter under­ friidrett i Doha, er det den beste som vinner. ­Hudfarge har ingenting med ferdigheter å gjøre. Det blir så synlig, demonstrert for all verden.

Idrett på internasjonalt nivå er nettopp – ­internasjonal. Utøvere fra alle kanter av verden ­møtes for å konkurrere. Medaljene skinner ikke like sterkt hvis ikke de beste er med, uansett hvor de kommer fra. Til tross for høye idealer om forbrødring og fair play, ser vi også at idretten kan være ­arena for det mørkeste grums. Doping er ett ­eksempel. Vold og åpenlys rasisme er andre eksempler.

Under kvalifiseringskampen til fotball-EM mellom Bulgaria og England i Sofia mandag måtte dommeren to ganger stoppe kampen på grunn av rasistiske ytringer fra tribunene. Likevel fortsatte «ape-ropene» mot det engelske laget som hadde flere fargede spillere på banen.

Rasistiske ­ytringer var også årsaken til at det voksne publikumet ble utestengt fra tribunene under kampen mellom ­Romania og Norge tirsdag. Protestene var kraftige og symbolikken tilsvarende sterk: Romania måtte spille for 30.000 barn, fordi de voksne ikke kunne oppføre seg.

Fotballtribuner er ikke kirkebenker. For mange­ er tribunene et fristed. Det er sosialt aksept­ert å slå seg løs, å være mer rølpete og flåkjeftet enn på andre arenaer i samfunnet. Men der må alltid gå en grense ved vold, oppfordring til vold og rasistiske ytringer.

I flere land i Øst-Europa er rasisme og ­fremmedhat et økende problem, parallelt med økt nasjonalisme. Publikum legger ikke disse holdning­ene igjen hjemme når de går på kamp. Tvert i mot truer åpenlys rasisme med å ødelegge viktige ­mesterskap. Da er det godt å se at norske idretts­ledere tar klar avstand.

«Det er absolutt lavmål. Det skal ikke finnes, det må utryddes», sier Per Ravn Omdal, tidligere president i Norges Fotballforbund, til Aftenposten. Det europeiske fotballforbundet har en rekke sanksjonsmuligheter. De kan utestenge publikum fra arenaer, gi land forbud mot å delta i internasjonale konkurranser eller kaste land ut fra kvalifiseringen. Slikt svir for et dedikert publikum.

Idretten kan modellere gode holdninger, fordi man har en unik inngang til folk og nasjoner. Men også fordi idretten aktiviserer millioner av barn og unge, nettopp i de årene da verdier formes for ­resten av livet. Når en liten pjokk får være maskot på stadion og ser fotballheltene «gi rasisme rødt kort», glemmer han det neppe.

Samtidig må vi erkjenne at heller ikke norsk idrett er i mål, bokstavlig talt, med holdningsarbeidet. Denne uken gikk justisminister Jøran Kallmyr (Frp) ut og krevde at man må gripe inn mot ­fotballvolden og anmelde voldelige utøvere. Dommere er blitt skallet ned og spillere banket. Man har akseptert en oppførsel på fotballarenaer som ville blitt regnet som lovbrudd utenfor banen.

Kallmyrs utspill kommer etter at VG de siste ukene har avdekket at Fotballforbundet ikke har tatt initiativ til å anmelde én eneste av de alvorlige voldssakene de har behandlet siden 2010. Dette er for tafatt av forbundet. Vi må si det samme om vold på norske arenaer som Omdal sier om rasisme på kamper i utlandet: Det skal ikke finnes, det må utryddes.

leder,lederartikkel,debatt,jøran kallmyr,doha,idrett,sport,fotball,fotballforbundet,vold