Kan jøder føle seg trygge på tysk jord?

Det er noe særlig skremmende når jøder angripes i Tyskland.

Attentatet mot synagogen i Halle kunne ha blitt den største massakren av jøder i Tyskland siden Det tredje rikets tid. Fordi angrepet ble utført på jødedommens helligste dag, den store forsoningsdagen Yom Kippur, var synagogen i den østtyske byen full av gudstjenestefeirende mennesker.

Heldigvis klarte ikke gjerningsmannen, som i tyske medier er identifisert som den 27 år gamle nynazisten og antisemitten Stephan Balliet, å ta seg igjennom synagogens forsterkede inngangsdører. Dette til tross for at han prøvde å sprenge seg vei inn.

Vi kan bare tenke oss hvilket blodbad det hadde blitt hvis terroristen hadde klart å skaffe seg adgang til gudstjenestelokalet. I stedet åpnet Balliet ild mot tilfeldig forbipasserende utenfor synagogen og drepte to.

Dermed blir det palestinske terrorangrepet mot den israelske troppen under sommer-OL i München i 1972 stående som det angrepet som har kostet flest jødiske liv i Tyskland siden landet befant seg i nazismens klør. I det angrepet ble elleve jøder drept i tillegg til en vesttysk politimann.

Vi har de siste årene med sorg og skrekk blitt vitne til hvordan synagoger og andre bygninger med jødisk tilknytning har blitt et blodig terrormål i flere land, blant annet USA, Frankrike, Tyrkia og Danmark. Det er likevel noe helt spesielt skjebnetungt når et slikt angrep skjer i Tyskland, nasjonen som for alltid vil bli forbundet med menneskehetens verste overgrep, den forbrytelsen som tok livet av seks millioner jøder.

Det var her Holocaust startet gjennom en storstilt angrepsbølge mot nettopp synagoger og andre jødiske mål under Krystallnatten i november 1938. Og det industrielle massemordet som dermed begynte, fikk pågå helt til jødenes verste fiende, den moderne tids Haman, Tysklands fører Adolf Hitler, skjøt seg selv i en bunker under et utbombet Berlin.

Etterkrigstidens tyske ledere har vært klar over hvilken tung historisk byrde Tyskland bærer, ikke minst i sin relasjon til det jødiske folk. Forholdet til den jødiske staten Israel har derfor vært viktig. Men man har også lagt vekt på å legge forholdene godt til rette for fornyet jødisk nærvær og liv i Tyskland. Myndighetene har derfor gitt rundhåndet støtte til jødiske religiøse og kulturelle institusjoner.

Tyskland har også oppmuntret til ny jødisk innvandring gjennom sjenerøse økonomiske ordninger for jøder som ønsker å emigrere til Tyskland, fortrinnsvis fra Russland. De siste årene har man faktisk også sett en rekke eksempler på at særlig russiske jøder flytter til Tyskland etter først å ha bodd en periode i Israel.

Men all denne tilliten som er møysommelig bygd opp, er skjør. Den kan raskt forsvinne dersom jøder igjen føler seg utrygge i Tyskland. Det skal ikke mer enn et slikt angrep til for å mane frem fortidens spøkelser på nytt.

Etter denne terrordagen kommer de gamle og ubehagelige spørsmålene frem igjen. Kan jøder virkelig føler seg trygge på tysk jord? Risikerer jødene igjen å bli angrepet inne i sine gudshus? Er det nazistiske jødehatet virkelig dødt? Eller kan det skje igjen, på samme sted som for trekvart århundre siden?