Moderne misjon

Hvordan bør vi drive misjon i vår tid? Det store spørsmålet blir nå diskutert i Det Norske Misjonsselskap (NMS). De er ikke alene om å reise problemstillingen.

Én premiss ligger fast: Misjonsbefalingen gjelder fortsatt. «Gå og gjør alle folkeslag til disipler. Døp dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt jeg har befalt dere», sa Jesus. Men hvem skal gå hvor? Hvilke metoder er mest tjenlige? Hvem er best skikket til de ulike oppgavene? Hvordan forvalter man innsamlede misjonskroner best?

I NMS erkjenner de at man må tenke nytt. «Gud vil frelse mennesker, men det handler om å ta konsekvensen av det nye misjonsparadigmet i verden; at misjon ikke lenger går fra Vesten til resten, men at det går i alle retninger», sa generalsekretær Jeffrey Huseby i et intervju med Dagen sist fredag. NMS arbeider nå med å utforme et nytt grunnlagsdokument som skal vedtas neste høst.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Da Huseby begynte i stillingen i 2011 var målet at NMS skulle sende ut 70 misjonærer. I dag har de rundt 35. I årene fremover blir det trolig sendt enda færre. Samarbeidskirkene i ulike land tar del i misjonsoppdraget på en annen måte enn tidligere.

«De når lenger ut enn oss, og det er en bedre forvaltning av ressursene. Dessuten snakker de språket og kjenner kulturen», sier Huseby om samarbeidskirkene.

I områder der kirken er ung og sårbar, vil det fremdeles være behov for norske misjonærer i mer tradisjonell forstand. Andre steder, der kirkene har vokst seg sterke, er det disse som vil stå i fremste linje for å videreføre misjonsoppdraget. Norske misjonærer kan da i større grad få rollen som ressurspersoner på ulike fagfelt.

Det er på mange måter gledelig at norske misjonærer har gjort seg selv overflødige. At lokale kirker står støtt på egne ben og brenner etter å dele med andre det budskapet de selv har mottatt. Vi tviler ikke på at de mange steder klarer seg utmerket uten norske misjonærer. Spørsmålet er heller hvordan kristenfolket i Norge skal klare seg uten kontakten med dem.

Norsk misjon må aldri bli redusert til å sende penger. Uten kontakten med våre brødre og søstre på misjonsfeltene, og uten misjonærene som bindeledd mellom norske kirker og samarbeidskirker ute, risikerer vi at verdifullt engasjement blekner. Hvis misjon blir noe «de der ute» holder på med, risikerer vi at ansvarsbevisstheten svekkes. I verste fall vil det ramme vårt eget åndelige liv. For misjonskall er et kjennetegn på en levende kirke.

I dag finnes det kristne i alle verdens land, men ikke i alle folkeslag. Derfor er ikke misjonsoppdraget utført. Når misjonsorganisasjonene skal legge sine strategier, må de derfor både finne de beste metodene for misjon ute, og samtidig vekke norske kristne til misjon i eget og andre land. Det siste kan være minst like krevende som det første, i et stadig mer sekularisert Norge.

Desto viktigere er det da å holde tett kontakt med kirkene ute, å stå solidarisk med dem i kampen og glede seg over gjennombruddene. Å være til stede, midt i begivenhetene, der Gud arbeider i dag.