Menneskefiskere: «Kom og følg
...
Menneskefiskere: «Kom og følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere», sa Jesus. For Astrid Rydland Aasen betydde dette kallet at hun utfordret sin egen komfortsone og dro nordover. Først til Lofoten. Så til Narvik. Foto: Morten Hvaal, NTB scanpix
leder
Kall eller komfort?
Del
Å tilhøre en stor menighet og være omgitt av kristne venner er trygt og godt. Men det kan bli for trygt. For koselig. For innadvendt.

Hvor mange ikke-kristne venner har vi? Dette er et av de ransakende spørsmålene vi sitter igjen med etter å ha lest intervjuet med Astrid Rydland Aasen i Dagen fredag. Her forteller hun om hvordan hun har tatt et langt steg ut av komfortsonen, fordi hun ønsker å leve som Jesu etterfølger.

Rydland Aasen bodde tidligere i Bergen. Hun gikk i en flott menighet og trivdes svært godt. Likevel var det noe som skurret. «På det tidspunktet hadde jeg bare kristne venner og brukte all min tid på kristne aktiviteter», forteller hun.

Sammen med ektemannen valgte hun å flytte ut av kristenboblen, til et sted med få kristne. Først til Lofoten, så til Narvik, fordi de hadde et kall om å flytte nordover og starte kirke på et sted med lite kristen aktivitet. Drivkraften har hele tiden vært at Jesus kom til jorden for at alle skulle bli frelst. Ikke bare de som allerede var trygt etablert inne i menigheten.

Å tilhøre en stor menighet og være omgitt av kristne venner er trygt og godt. Men det er faktisk en fare for at det kan bli for trygt. For koselig. For innadvendt. Hvis vi har nok med oss selv, slik at vi blir ufølsomme for behovene til mennesker utenfor fellesskapet, er det på tide å våkne.

Materialisme nevnes ofte som en utfordring for kirken i Vesten. Samtidig som de fleste av oss har alt vi trenger, er vi opptatt av å skaffe oss mer. Vi har det så trygt og behagelig at vi risikerer å bli sløve, slik at vi verken søker Gud for egen del eller føler behov for å fortelle om ham til andre.

Er det virkelig mulig at også menighetslivet kan gjøre oss sløve som disipler? Astrid Rydland Aasens historie er en påminning om at dette kan være tilfelle. Som mennesker kan vi noen ganger være bedagelig anlagt. Det er så lett å velge det kjente. Andre ganger kan det være frykt som er motiv når menigheter isolerer seg. Den sekulariserte verden utenfor kirkedøren kan virke så skremmende at vi velger å holde oss for seg selv.

Rydland Aasen forteller ærlig om at steget ut av komfortsonen har vært krevende, men også at tilværelsen er rik og full av velsignelser. Som når hun får gode samtaler med mennesker som stiller spørsmål om tro. «Før møttes vi i en bibelgruppe der vi diskuterte ting vi alle var enige om. Nå handler livet i større grad om å svare på spørsmål som folk oppriktig lurer på», sier hun.

Noen kristne får kall til å reise langt av gårde som misjonærer. Alle er vi kalt til å være vitner der vi er. Bibelen bruker lys og salt som metaforer for det kristne vitnesbyrdets kraft. «Dere er jordens salt!» og «Dere er verdens lys!», står det i Matteus-evangeliet. Samtidig advares det mot at saltet kan miste sin kraft, og mot å skjule lyset under et kar.

Ingen av oss er kalt til å være kristne på egenhånd. Det kristne fellesskapet skal gi oss åndelig forankring og fellesskap. Samtidig skal det gi utrustning. Menigheten er stedet der vi skal settes i stand til misjonstjeneste, i hjemmet, i nabolaget, på jobben – og noen ganger i andre verdensdeler. Når vi så skal leve ut dette kallet, kan en god start være å sørge for at vi ikke bare omgir oss med kristne venner.

paywall
astrid rydland aasen,evangelisering,menighet,misjon,isolasjon,lys og salt,sekularisering,lederartikkel