HISTORISK: Norges kommende dro
...
HISTORISK: Norges kommende dronning Ingrid Alexandra blir vår første kvinnelige regjerende monark på 600 år. Foto: Lise Åserud, NTB scanpix
leder
Bør hun få tro på hva hun vil?
Del
Vårt monarki er tuftet på de dype nasjonale båndene mellom folk, kongehus og kirke.

Prinsesse Ingrid Alexandras kirkelige konfirmasjon i helgen har ført til en fornyet debatt om kongehusets forhold til Den norske kirke og dermed til den kristne tro.

Grunnlovsforandringen som ble gjennomført i 2012, avskaffet jo «den evangelisk-lutherske religion» som statsreligion i Norge. Men Den norske kirkes særstilling ved at den «forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten», ble slått fast også i den nye paragraf 16.

Paragraf fire med ordlyden «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk lutherske religion» ble også beholdt, selv om et tidligere tillegg om at monarken dessuten skulle «haandhæve og beskytte» denne troen, ble strøket. Måten paragrafen ble opprettholdt på er både interessant, og faktisk også litt pikant.

Trond Giske, som var kirkeminister da stat/kirke-forliket ble inngått mellom alle stortingspartiene, gikk nemlig til det uvanlige skritt å spørre Kongen om hans syn på denne paragrafen. Kong Harald meddelte at han ønsket at kravet om bekjennelsesplikt skulle opprettholdes.

I et parlamentarisk monarki er det ikke monarken som bestemmer innholdet i lovene, selv ikke en grunnlovsparagraf om vedkommendes egen religiøse tilknytning. Det er det de folkevalgte som gjør. Sånn må og skal det være, men det forhindrer oss likevel ikke fra å uttrykke glede over at vår konge brukte også denne - vi kan kanskje kalle det konstitusjonelle anledningen - til å avlegge en personlig trosbekjennelse.

Det har kong Harald gjort ved en rekke tilfeller også tidligere, senest nå ved prisessens konfirmasjon. I sin tale til Ingrid Alexandra sa Kongen at «for meg har trosforankringen vært viktig» og han uttrykte håp om at den ville bety det samme for henne.

Men er det virkelig riktig at vår kommende dronning, vår første kvinnelige regjerende monark på 600 år, skal være grunnlovsforpliktet til å bekjenne en bestemt religiøs tro?

I lørdagens Dagen gikk så vidt forskjellige stemmer som generalsekretær Ed Brown i Stefanusalliansen og SV-stortingsrepresentant Freddy Øvstegård ut og mente at grunnlovsparagrafen var et brudd på den trosfriheten ethvert menneske har.

Isolert sett har de selvfølgelig et poeng. Men det man da står i fare for å glemme, er at den offentlige trosfriheten langt fra er den eneste rettigheten en monark frasier seg. For Ingrid Alexandra vil heller ikke ha den politiske friheten som alle andre borgere har.

Når hun fyller 18, blir hun myndig, men hun får ikke stemmerett slik resten av oss gjorde den dagen. Og hun vil heller ikke ha samme ubegrensede ytringsfrihet som andre nordmenn nyter godt av, nettopp fordi hennes rolle gjør det umulig.

Så påpeker enkelte at denne typen inngrep i et enkelt menneskes frihet, er uforenlig med et moderne samfunn. Men de som gjør det, angriper da samtidig selve monarkiets vesen, som jo er tuftet på kongehusets upolitiske status, på monarken som samlende statsoverhode og på de dype nasjonale båndene mellom folk, kongehus og kirke.

Og så finnes det faktisk også en annen mulighet. Man kan gjøre dette trosvalget til sitt eget, selv om det formelt sett ikke er tatt av en selv. Det har kong Harald gjort, og det håper vi prinsesse Ingrid Alexandra også vil gjøre.

paywall
paywall
ingrid alexandra,vebjørn selbekk,leder,lederartikkel,kong harald,den norske kirke,kirken,trond giske,freddy øvstegård,monarki,kristendom