Kirken som politisk debattarena

Det har vakt reaksjoner at NRK mandag kveld sendte politisk debatt fra Korskirken i Bergen.

Fungerende biskop Gudmund Waaler fremhevet i gårsdagens avis at samtalens utgangspunkt var kirkens engasjement for fattige.

I skjæringspunktet mellom tro og politikk finnes det flere risikomomenter. På den ene siden kan man få en politisert kirke. Forestillingen i dagens virkelighet er at folkekirken har en politisk slagside som gagner venstresiden.

På den andre siden kan man også få en kirke som distanserer seg fra samtiden i en slik grad at kirkegjengerne nærmer seg en spaltet virkelighet.

Det er ikke uvanlig at det foregår politiske debatter i rom som til vanlig fungerer som gudstjenestelokaler. De senere årene har kristne i ulike sammenhenger samlet kandidater til debatt i forkant av politiske valg.

Det mest berømte møtet av denne typen er antakelig da blant andre Carl I. Hagen besøkte bergensmenigheten som da het Levende Ord i 2004. Førstkommende søndag skal det være debatt både i IMI-kirken i Stavanger og hos Salt i Bergen.

At den kristne kirke ønsker å ta del i den løpende samfunnsdebatten, er i seg selv verken omstridt eller uvanlig. Mer komplisert blir det når kirken går inn som aktør i konkrete saker. Men frykten for å bli politisert må likevel ikke hindre kirkeledere fra å formidle Bibelens budskap.

Ansvaret for de fattige er dypt forankret i kristen etikk. Både i Det gamle og i Det nye testamente blir vi formant til nestekjærlighet, til å ta vare på de underprivilegerte.

Derfor er det grunnleggende sett bibelsk og riktig at prester, pastorer og andre forkynnere bidrar til bevisstgjøring på dette området.

Det blir mer utfordrende hvis kirken går inn i konkrete spørsmål og på mer eller mindre teologisk grunnlag tar stilling til hvilke politiske løsninger man bør velge på et gitt sted i en gitt situasjon.

Prinsipielt sett gjelder apostelen Peters formaning: «Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord.» Verken mer eller mindre.

Kirken må ikke være redd for å formidle bibelske formaninger, om det aldri så mye innebærer å tråkke på ømme politiske tær.

Det ville være et svik hvis kirken blir så redd for å støte at den unndrar seg det profetiske oppdraget det er å formidle Guds sannhet inn i tiden.

På den annen side er det også dypt problematisk hvis kristne ledere, både i Den norske kirke og i andre kristne sammenhenger, går lenger enn Guds ord gir dekning for i å foreskrive konkrete politiske løsninger og slik å stemple andre vurderinger som mindre kristelige.

I møte med selve problemstillingen knyttet til det å bruke kirkerom til debatter, vil vi likevel først og fremst fremheve det positive i at kirken forblir en arena for viktige samtaler, og at kirken selv tar initiativ til å delta i den løpende debatten.