BEKYMRINGSMELDING: Barneombud
...
BEKYMRINGSMELDING: Barneombud Inge Bejer Engh oppfordrer ledere i Kristen-Norge til å melde fra til barnevernet når de er bekymret for barn. Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix
LEDER
Norge bør vurdere å endre barnevernet
Del
For å øke tilliten bør norske myndigheter vurdere selve innretningen på barnevernet. Da kan flere kjenne seg trygge på å melde sin begrunnede bekymring for barn, mener Dagen.

Barneombud Inga Bejer Engh oppfordrer ledere i Kristen-Norge til å kontakte barnevernet når de er bekymret for barn, som Dagen skrev i forrige uke. Intensjonen er utvilsomt den beste. Ingen av oss bør stille oss likegyldige til at barn lider under omsorgssvikt.

Barnevernets innsats er ofte avgjørende. Men med den tillitskrisen barnevernet står overfor, er det grunn til å spørre om barneombudet også burde sette inn innsatsen i en annen ende.

Som flere har sagt: En god barndom varer hele livet. Uheldigvis er det flere barn som har det vondt hjemme enn vi liker å tro. Fem prosent av alle barn er blitt utsatt for alvorlig vold fra foreldrene sine før de fylte 18 år, ifølge tall fra Bufdir . Foreldres manglende evne eller vilje til å ta seg av sine egne etterkommere, kan gjøre barndommen, som skulle være livets mest sorgløse år, til noen av de mest sorgtunge.

Et sivilisert samfunn trenger en eller annen form for barnevern. I Norge tenker vi lett at det vi har fått til av offentlige tjenester, er helt i verdenstoppen. Men de siste årene er barnevernet blitt et problem for Norges omdømme.

Det har vært protester og reaksjoner fra mange land og kritiske reportasjer i en rekke medier. Nå har også Den Europeiske Menneskerettsdomstolen satt maktbruken i norsk barnevern under lupen. Det er for lettvint å avfeie alt dette som hysteri.

En rapport fra Helsetilsynet som gikk gjennom over 100 barnevernssaker avdekket rutinesvikt, store mangler og dårlig praksis i barnevernstjenestene. Løsningen i det oljerike Norge blir lett å bevilge mer penger og øke antallet stillinger.

Da barneombud Inga Bejer Engh kommenterte rapporten, uttrykte hun også bekymring for om barnevernet har nok ressurser til å håndtere mengden av saker de har til behandling.

Som en reaksjon på rapporten lanserte barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) fem grep for å styrke barnevernet . Ett var kompetansereform for økt kvalitet og for å forhindre at ansatte i barnevernet slutter, et annet var kvalitetsløft for oppfølging av fosterhjem. Dette fremstår som gode tiltak. Men et mer grunnleggende spørsmål burde også stilles:

Hvordan vil norske myndigheter styrke tilliten til barnevernet og bygge ned den dype frykten som altfor mange foreldre kjenner i møte med det skal være en hjelpeinstans? Hele 28 prosent av den norske befolkningen har ingen eller lav tillit til barnevernet, ifølge en undersøkelse Sentio utførte for Bufdir i 2017 og som ble omtalt av NRK .

Særlig stor er skepsisen blant nye landsmenn. Bufdir har utviklet en handlingsplan for å bedre tilliten mellom etniske minoritetsmiljøer og barnevernet i perioden 2016-2021, men er dette nok?

Psykolog og tidligere barneombud Reidar Hjermann er ikke fremmed for at barnevernet bør deles i et hjelpende og et såkalt intervenerende barnevern. Overfor Dagbladet har han påpekt at det er et utfordrende utgangspunkt når barnevernet skal hjelpe foreldre - samtidig som instansen kan ta barna fra foreldre.

Antallet bekymringsmeldinger til barnevernet var i 2018 over 57.000, ifølge Statistisk sentralbyrå . Det er flere enn antallet fødsler i Norge, som var 55.120 . Riktignok er det helt sikkert en del barn det er sendt mange meldinger om, men dette er tankevekkende tall. For dem som er redde for barnevernet, er det neppe beroligende hvis også menigheter og andre frivillige organisasjoner skal melde mer.

For å øke tilliten bør norske myndigheter vurdere selve innretningen på barnevernet. Da kan flere kjenne seg trygge på å melde sin begrunnede bekymring for barn.

paywall
barneombudet,barnevernet,den europeiske menneskerettsdomstolen,familie,foreldrerett,inga bejer engh,kjell ingolf ropstad,menneskerettigheter