Hvordan kristne kan be for valget
Derfor er det lett å slutte seg til oppfordringen til bønn for det forestående valget.
Torsdag trykket vi et litt uvanlig leserinnlegg her i Dagen.
Vanligvis ønsker vi å fylle debattspaltene med tekster som inneholder tydelig argumentasjon, innlegg som er faktabasert og som leserne kan ta stilling til.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men det er også verdifullt å noen ganger benytte spalteplassen til andre typer tekster. Det kan være personlige historier, eller det kan - som i dette tilfellet - være oppfordringer til bønn.
Nasjonalt bønneråd er antakelig ikke en spesielt godt kjent størrelse, heller ikke i det brede Kristen-Norge. På sine egne nettsider presenterer de seg som et «forum for med representanter fra ulike bønnenettverk, bønnesentre og bønnemobiliseringer i Norge.»
De er blant annet involvert i de etter hvert svært populære årlige bønnekonferansene på Ungdom i Oppdrags hovedsenter på Grimerud i Hedmark. I vinter møttes over 500 mennesker til bønnehelg der, til det som skal ha vært den største konferansen på Grimerud noensinne.
Jesus knyttet selv sterke løfter til bønn i hans navn. Mang en fortvilet kristen har funnet trøst i at Gud hører. Vi kan ikke programmere Gud eller bestille bønnesvar. Men som kristne får vi likevel be om Guds inngripen, også i konkrete situasjoner. Og vi får tro at fordi det er Gud selv som har lært oss å be, kan vi også vente at han vil svare. I sin tid og på sin måte, men likefullt.
I tillegg til dette har bønnen også en formende virkning i den som ber. Hva vi ber om, sier noe om hva vi er opptatt av. Derfor er det i seg selv positivt at kristne oppfordrer til bønn foran både kommune- og fylkestingsvalget og foran kirkevalget som finner sted samtidig, om drøye to uker.
Bak det nevnte leserinnlegget stod en bredt sammensatt gruppe mennesker, mange av dem med lederverv i særlig det lavkirkelige og frikirkelige Norge. Mange av dem står oppført som medlemmer i Nasjonalt bønneråd. Hva oppfordrer de oss til å be om?
De ønsker at «sentrale kristne samfunnsverdier får fylle debattene og fokuset fremover», og at det blir «en redelig, verdig og respektfull tone mellom kandidatene». De ber om «Sannhetssøkende politikere med respekt for Guds gode vilje».
De ber om «At barn og unges oppvekstvilkår blir styrket - en mobbefri og god hverdag», om «Styrket støtte til enslige forsørgere, familier med utfordringer, gamle eller syke». De ber om «Økt bevissthet om at barn har rett til å kjenne sitt opphav og vokse opp med både far og mor under trygge og forutsigbare forhold».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De ber om «Sann toleranse som sikrer rettferdighet og trosfrihet for alle», og om «Et oppgjør med alle former for rasisme og antisemittisme». De ber også om «Avsløring av korrupsjon, kameraderi eller skjulte nettverk som undergraver sannhet og rettferdighet.»
De ber dessuten om et valgresultat som gir en «bærekraftig utvikling», herunder «Mot visdom og handlekraft til å forvalte naturressursene rett og bevare skaperverket for fremtidige generasjoner» og «At hele landet blir dyrket og holdt i hevd, for matsikkerhet og kulturlandskap». Videre ber de om «kjærlighet til de fremmede» og «Gode ordninger for bosetting av flyktninger lokalt».
For Den norske kirkes del ber de om «Åndsfylte og bibeltro ledere for Den norske kirke», om «Livskraftige lokalmenigheter over hele landet», om at «Den klassiske forståelsen av ekteskapet får sin rettmessige plass», og om «Forsterket forsvar for det ufødte liv» - blant annet.
Jeg gjengir alt dette her fordi det sier noe viktig om hva underskriverne er opptatt av. Vi finner tydelige ønsker om å bidra til samfunnsbygging. Om rettferdighet. Om å ta særlig vare på utsatte grupper. Om å bekjempe fremmedfrykt.
Og om å ta forvalteransvaret på alvor. I et lignende opprop foran valget i 2013, som vi også trykket i Dagen, ba mange av de samme underskriverne om «Politikere med mot, visdom og handlekraft til å forvalte naturressursene rett og bevare skaperverket for fremtidige generasjoner, samt vilje til rettferdig global fordeling og kamp mot fattigdom.»
Det er altså ikke bare Kirkemøtet i Den norske kirke som ser klimaengasjement og forvaltning som et integrert kristent anliggende.
Og så kommer vi til underskriverne. Det er en interessant gruppe mennesker.
Her finner vi Andreas Nordli, Alv Magnus og Joakim Magnus fra Ungdom i Oppdrag. Eivind Arnevåg og Asbjørn Simonnes fra Oase. Elin Fagerbakke fra Kvinner i Nettverk. Anne Lise Søvde Valle fra Norsk råd for misjon og evangelisering. Erik Furnes fra Indremisjonsforbundet og Øyvind Åsland fra Norsk Luthersk Misjonssamband. Linda Askeland og Ole Petter Erlandsen fra Åpne Dører. Sigmund Kristoffersen fra Pinsebevegelsen. Anne og Stephan Christiansen fra Jesus Church. Svein Granerud fra Normisjon. Randi Anne Skårdal fra Bønn for Den norske kirke. Prest Einar Ekerhovd i Den norske kirke. Terje Dahle fra Kristent Nettverk. Øyvind Haraldseid fra Misjonskirken Norge. Metodistpastor Per Bradley. Blant andre.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Mange av disse er medlemmer i Den norske kirke. Men de fleste av dem har ikke sitt primære virke der. De representerer et fellesskap av kristne ledere som vokser frem delvis utenfor folkekirkens rammer. Biskop Atle Sommerfeldts helt unødvendig hardhendte behandling av Alv Magnus bidrar nok til å styrke det indre samholdet blant disse lederne.
Men vi ser også at underskriverne ikke er opptatt av å krangle. Innlegget er fritt for polemikk. Snarere enn å bruke sterke ord for å spre negative karakteristikker om motkreftene, velger de å betone, nøktern og varmt, hva de vil be for.
Det er forbilledlig. Det er dypt kristelig. Derfor er det lett å slutte seg til oppfordringen til bønn for det forestående valget.
