Hva gjør vi når mennesker drukner?

Vi snur ikke ryggen til et menneske i nød. Vi hjelper så langt vi kan.

Å hjelpe et menneske i nød, er dypt kristelig. Å la være er tilsvarende ukristelig. Dette er ikke endret selv i en tid der all verdens elendighet kommer rett i fanget på oss gjennom direktesendte katastrofer. Det kan være vanskelig å vurdere hva vi skal respondere på og ikke, men det grunnleggende ligger fast

Det er dette som er kjernen i lignelsen om den barmhjertige samaritan. De man kunne vente anstendig oppførsel fra, nemlig presten og levitten, feilet totalt. Samaritanen derimot, viste overraskende barmhjertighet.

Som vi alle vet, var det ham Jesus løftet frem som en sann neste. Dette er en av flere inspirasjonskilder for det diakonale og humanitære arbeidet som er drevet av den kristne kirke opp gjennom århundrene og som fremdeles drives.

En enda mer nærgående utfordring gir Jesus oss i Matteus 25: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg», sier han.

Og konklusjonen lyder: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg». Samtidig setter Jesus ord på alvoret i å snu ryggen til: «Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg».

Når kirkene i Syrias naboland utrettelig arbeider for å hjelpe syriske flyktninger, åtte år etter at konflikten brøt ut, nevner de ofte denne teksten i Matteus 25 som er blitt så alvorlig for dem. Ansikt til ansikt med levende mennesker på flukt, blir det umulig ikke å hjelpe.

For oss som bor lenger unna syriske grensegjerder og libyske interneringsleirer er det lettere å holde flyktningkrisen på en armlengdes avstand. Men akkurat nå utfordres prinsipper og medmenneskelighet av en norsk båt i Middelhavet.

Det norskeide skipet Ocean Viking har tatt 350 migranter ombord. Skipet er leid av Leger uten grenser og den franske organisasjonen SOS Méditerranée for å redde flyktninger. Aksjonen er en reaksjon på at tallet på drukninger i Middelhavet er fordoblet hittil i år, sammenlignet med i fjor.

Aksjonistene kritiseres for å opprettholde flyktningstrømmen. Enkelte mener de er kriminelle. Justisminister Jøran Kallmyr avviser at det er en norsk oppgave å hjelpe dem å komme til europeiske havner.

Men kan man la være å rekke ut en hånd når et menneske er i ferd med å drukne? Kan man la være å lete når man vet at det finnes båter med fortapte mennesker ute i bølgene?

Nei, det kan man faktisk ikke, mener president Karine Nordstrand i Leger Uten Grenser (MSF). «For oss handler det om å redde liv på havet og unngå at mennesker på flukt drukner», sier hun til NRK.

Her vil vi gi Leger uten grenser vår støtte. Norge er en sjøfartsnasjon. Plikten til å redde mennesker i nød på havet, sitter i ryggmargen vår. Det samme gjør fortellingen om den barmhjertige samaritan.

Menneskeverdet gjelder også i Middelhavet, for ikke å glemme Folkeretten som slår fast at mennesker som reddes i havsnød, skal bringes til nærmeste trygge havn. Så må vi håpe at vår egen og andre europeiske regjeringer kan klare å dra i samme retning og finne politiske løsninger.