Mot slutten for Netanyahu?

I sommer passerte Benjamin Netanyahu landsfaderen David Ben-Gurion som den lengst sittende israelske statsministeren. Kraften i jubileet ble imidlertid svekket av at Netanyahu for tiden leder en midlertidig regjering i påvente av nyvalget 17. september.

Den politiske ringreven Benjamin Netanyahu kjenner det israelske maktapparatet og det politiske håndverket bedre enn de aller fleste. Han har både vist evne til å reise seg etter nederlag og til å holde på makten gjennom å finne nye alliansepartnere når de gamle forsvinner.

Likevel klarte han ikke å stable på beina en levedyktig regjering etter valget 9. april i år. Nå er det mye som tyder på en viss trøtthet med Netanyahu, ikke minst blant politiske konkurrenter. Men de kjemper mot en motstander med store ferdigheter.

Israelsk politikk kunne nærmest vært et fag i seg selv. Partifloraen reflekterer det sammensatte israelske samfunnet, og de stadige utskiftningene av både partier og partiledere gjør det krevende å holde seg orientert.

I gårsdagens Dagen kunne vi lese at tidligere forsvarsminister Avigdor Lieberman, som har brutt ut av Netanyahus koalisjon, nå sier at partiet hans godt kan samarbeide med Netanyahus høyreparti Likud - men kun hvis Netanyahu går av som leder.

Det er ikke hverdagskost, heller ikke i Israel, at partiledere stiller krav om lederskifte i andre partier som utgangspunkt for forhandlinger. I de aller fleste tilfeller ville kravet vært uhørt. Men Lieberman er ikke den eneste som har kommet med et slikt krav, det har også alliansen som kalles De blåhvite.

Likuds respons er i seg selv illustrativ nok. Partiets 40 fremste kandidater ble bedt om å signere en erklæring der de lover å være lojale mot Netanyahu som Likuds eneste statsministerkandidat. Det var dette som fikk De blåhvites Moshe Yaalon til å sammenligne Likud og Netanyahu med Nord-Korea i kravet om aktelse for lederen.

En annen politisk ringrev som på nytt har meldt seg på i valgkampen er tidligere statsminister Ehud Barak. Han omtaler Likud som Netanyahus marionetteparti.

Alt dette sier sitt om et politisk klima som i og for seg ikke er helt uvanlig. Israel er et samfunn med betydelige politiske utfordringer, og de ser ikke ut til å avta. Samtidig er det gledelig å se at den politiske debatten faktisk rommer dypt ulike vurderinger, og at det går an å føre nokså skarpe debatter i fred. Ordbruken og karakteristikkene som preger debatten i Israel hadde avstedkommet sterkere reaksjoner her hjemme enn de gjør der.

Men hva skjer med Benjamin Netanyahu? Han er slett ikke fremmed for å være i ordensmaktens søkelys. Det var han allerede som statsminister i 1990-årene. Men han har klart å manøvrere slik at han har kunnet holde på makten. Likevel tar det slutt en gang, også for ham.

Og akkurat nå ser det ut til at alliansen hans mangler det nødvendige flertallet på 61 representanter i nasjonalforsamlingen Knesset. Men den som allerede nå mener å kunne avskrive Netanyahu, vet for lite om hva som bor i ham.