Vi trenger ikke et nytt våpenkappløp

Den fredelige utviklingen vi har kunnet glede oss over, er ikke noe vi kan ta for gitt. Ledere med markeringsbehov er ikke noe som hører fortiden til.

Lørdag kunne vi lese her i avisen at både Russland og USA har trukket seg fra INF-avtalen de inngikk i 1987. Det er et trist signal, og et nedslående symptom.

I 1980-årene befant vi oss fortsatt i den kalde krigens dager. Frykten for de mulige virkningene av både våpenkappløp og en maktbalanse i stadig utvikling, var høyst reell.

Med INF-avtalen ble for første gang en hel våpenklasse fjernet fra USAs og Sovjetunionens våpenkapasiteter. Det bar bud om at en ny og mindre truende situasjon var mulig.

INF var en nedrustningsavtale, og den forbød både landbaserte mellomdistanseraketter og rampene disse rakettene kunne avfyres fra. Forbudet omfattet både raketter med atomstridshoder og dem som bar konvensjonelle sprengladninger.

Det var daværende president Ronald Reagan i USA og Sovjetunionens generalsekretær Mikhail Gorbatsjov som inngikk den avtalen for litt over 30 år siden.

Da de to statslederne satt ved siden av hverandre og undertegnet avtalen 8. desember 1987, ble dette et forvarsel om den kalde krigens forestående slutt.

Etter Murens fall og Sovjetunionens kollaps noen år senere, har vi på våre breddegrader kunnet nyte godt av en mer fredelig internasjonal situasjon.

Blant dem som i dag er under 40 år, altså en ganske stor del av befolkningen, har de færreste mer enn vage minner om den kalde krigen. Dermed er det ikke gitt at man uten videre innser betydningen av avtalene som ble inngått tilbake i tid, blant annet den som nå er satt ut av spill.

I en uttalelse fra Nato blir det pekt på de russiske 9M729-rakettene som et avgjørende problem. Nato kan ikke sitte stille og se på at russerne bryter avtalevilkårene mens de allierte opprettholder sine forpliktelser.

Nato mener 9M729-rakettene er i strid med INF-avtalen, mens russerne mener det er Nato som har fremprovosert avtalebruddet med sitt rakettskjold og sitt nærvær i nærheten av Russlands grenser.

Det er vanskelig å komme unna at utviklingen også har storpolitiske implikasjoner. Russlands president Vladimir Putin vil gjerne markere styrke, og liker ikke tanken på at Russlands grenser også blir grensen mot Nato-alliansen.

På den annen side hadde INF-avtalen den svakheten at den ikke innbefattet Kina. Dermed kan man hevde at avtalen uansett trengte en oppdatering, gitt den internasjonale utviklingen.

Avtalens sammenbrudd er likevel negativt. Vi kan ikke tillate oss å være naive når det gjelder risikoen som følger med mulige internasjonale konflikter. Den fredelige utviklingen vi har kunnet glede oss over, er ikke noe vi kan ta for gitt. Ledere med markeringsbehov er ikke noe som hører fortiden til.

Derfor er det all grunn til å slutte opp om fortsatt nedrustningsarbeid. I så måte er det positivt at Natos generalsekretær Jens Stoltenberg overfor NRK lørdag sa at Nato ikke akter å «speile» Russlands handlinger.

Alliansen har ikke planer om å utplassere nye landbaserte atomvåpen i Europa, men vil samtidig sikre at man har det Stoltenberg kalte en «troverdig avskrekking i Europa». Dette innebærer ventelig en styrking av alliansens rakettforsvar.

Det er antakelig nødvendig, men det må ikke få utvikle seg til et nytt våpenkappløp.