Når baptistenes samlivslære diskuteres i Dagsnytt Atten

Det er ikke umulig å forstå at mange kristenledere kan kjenne på en tiltakende motløshet i møte med media når man igjen og igjen opplever debatter av den typen Magnar Mæland opplevde tirsdag kveld.

Tirsdag kveld var styreleder Magnar Mæland i Det norske baptistsamfunn i Dagsnytt Atten. Han var der ikke for å snakke om Baptistsamfunnets landsmøte, som fant sted i helgen.

Han var invitert i forbindelse med at Norske baptisters barne- og ungdomsforbund arrangerer sommerleire i august. I et informasjonsbrev fra ledelsen, som også VG har omtalt, heter det at «...samboere eller personer i likekjønnede forhold ikke kan være ledere».

For alle som vet litt om Baptistsamfunnets teologiske ståsted er dette lite oppsiktsvekkende. Det hadde vært mer overraskende om baptistene hadde sagt det motsatte. Det ville ha vært et tydelig brudd med den tradisjonen Baptistsamfunnet står i.

Det er ingen nyhet at Kristen-Norge opplever seg underdekket av de store mediene, ikke minst sommerstid hvor det er mye aktivitet på stevner og konferanser rundt i landet. Her kan de ulike arrangørene i mange tilfeller utvilsomt gjøre en bedre jobb med å presentere de viktigste nyhetspoengene ved de mange møtene som finner sted.

Slik kan man tiltrekke seg mye positiv medieomtale. Men det er ikke umulig å forstå at mange kristenledere kan kjenne på en tiltakende motløshet i møte med media når man igjen og igjen opplever debatter av den typen Magnar Mæland opplevde tirsdag kveld.

Det hele forløp ryddig og høflig, og Mæland fikk komme til orde. Men utgangspunktet er ikke akkurat enkelt. Og ønsket om å forstå Mælands rasjonale var ikke påfallende stort. Motdebattant var Erik Aasheim, som for øvrig selv har vært programleder i nettopp Dagsnytt Atten.

Aasheim har bakgrunn som baptist, men meldte seg ifølge ham selv ut for omkring 30 år siden. Likevel ble han brukt som motstemme overfor landsstyreleder Mæland, som også har vært generalsekretær, og som man skulle tro kjenner strømningene i Baptistsamfunnet i dag bedre enn de fleste.

Aasheim forklarte at baptistene med sin veiledning signaliserte at «samboere eller personer i likekjønnede forhold», for å bruke formuleringen fra informasjonsbrevet, ikke er «gode nok». Mot en slik retorikk har argumenter begrenset kraft.

Den teologiske realiteten, både i Baptistsamfunnet og i alle andre kristne sammenhenger er at ingen av oss er «gode nok» for Gud. Det er derfor vi trenger Jesu frelse. Ingen av oss har rett til å avskjære oss fra Guds ords veiledning, enten det dreier seg om forholdet til penger, om å misbruke Guds navn, eller om seksualitet og samliv. Derfor er Aasheims retorikk tilslørende.

Det er en ærlig sak å mene at kirken, i dette tilfellet Baptistsamfunnet, bør endre sin teologi. Men skal man føre en meningsfull samtale om dette, må man legge til grunn at det nettopp er en ganske radikal endring man tar til orde for.

Det er riktig at Den norske kirke har gjennomført en dypt beklagelig endring. Det er også riktig at mange andre kristne sammenhenger er under et sterkt press for å gjøre det samme. Men det skulle ikke være særlig oppsiktsvekkende at ikke alle ønsker disse endringene velkommen.

Og det skulle ikke være oppsiktsvekkende at Norske baptisters barne- og ungdomsforbund ønsker at lederne på deres egne ungdomsleire skal opptre i tråd med baptistenes verdigrunnlag. Det er det motsatte som ville være uvanlig.