Sørg for at det er plass også til de uten rike familier i ryggen
Skal frivillighet og muligheter for alle bli noe mer enn honnørord, må det sørges for at det faktisk er plass for også de som ikke har rike familier i ryggen.
Sol, sommer og ferietid over landet. Det betyr også at mange barn og unge samles til leir og ulike aktiviteter i regi av mange ulike frivillige lag, organisasjoner og foreninger. Også kommunene har sine tilbud i form av de svært populære sommerskolene.
Men det er et stort problem knyttet til fritidsaktiviteter generelt: De koster for mye penger for mange familier. Spesielt gjelder dette innen idretten. Dessverre.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Et ektepar i Oslo har tre barn. To av dem er med på fotballtrening i regi av et toppserielag. I tillegg til at det betales vanlig medlemskontingent og at foreldrene må delta på dugnader, må familien også ut med store, årlige summer i det klubben kaller «treningsavgift». Den aktuelle familien betaler henholdsvis 15.000 og 13.000 kroner for at de to håpefulle skal få trene med sine årskull i klubbens regi.
På toppen av dette kommer penger til treningssamlinger i ferier, gjerne utenlands, og ikke minst utgifter til deltakelse i cuper og turneringer.
Det sier seg selv at kun et fåtall av barnefamiliene har råd til å satse slike beløp på barnas idrettskarriere og utvikling. Prisenivået for å drive idrett er derfor blitt ekskluderende, og virker motsatt av det idrettsbevegelsen skulle være: Et tilbud til alle.
Det er klart at oppvarming og vedlikehold av kunstgressbaner koster mye penger. Men et annet poeng er at klubbene nå må betale for trenere som ikke lenger er villige til å gjøre jobben på frivillig basis.
Et tredje moment som har kommet inn i diskusjonen denne våren, er klubbenes bruk av penger som kommer inn via yngre avdelinger. Mange har måttet innrømme at pengestrømmen ledes oppover, til elitesatsing.
På toppen av dette har vi hatt skandalene i Idrettsforbundet med store reiseregninger som har avslørt et luksusforbruk som vil være helt fremmed for loddselgere og dugnadsarbeidere på lokalplanet.
Regjeringen har satt i gang forsøk med et fritidskort for barn og ungdom i Arendal og Vadsø og satt av ti millioner kroner til ordningen. Det skal sikre at alle barn kan få delta i de aktivitetene de ønsker seg uten at økonomien skal være til hinder. Det er et godt og nødvendig initiativ.
Da Berit Kjøll ble valgt til ny idrettspresident i slutten av mai, påpekte hun at hun hundre prosent deler idrettens verdigrunnlag:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Norges Idrettsforbund sier om seg selv at de «skal arbeide for at alle mennesker gis mulighet til å utøve idrett ut fra sine ønsker og behov... Organisasjonens arbeid skal preges av frivillighet, demokrati, lojalitet og likeverd. All idrettslig aktivitet skal bygge på grunnverdier som idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet.»
Hvis det skal være sannheten om norsk idrett, har den nye presidenten mye å ta tak i. Skal frivillighet og muligheter for alle bli noe mer enn honnørord, må en idrettsleder som godtgjøres med 1,4 millioner kroner i året, vise at frivilligheten virkelig er verdt noe og sørge for at det faktisk er plass for også de som ikke har rike familier i ryggen.
