Når det viktigste mangler

Det går an å ha det så travelt med kristen aktivitet at vi glemmer Gud.

Sjefredaktør Mark Galli i Christianity Today skriver for tidenen interessant kommentarserie med overskriften «Unnvikende nærvær» (Elusive presence). Etter fem tiår som pastor og redaktør i den evangelikale kristenheten i USA, konstaterer han at denne bevegelsen er i krise.

Ytre sett er det fortsatt mange mennesker og andre store tall å vise til. Rundt hver fjerde amerikaner regner seg som en evangelikal kristen,ifølge Pew Research Center.

Sett i lys av situasjonen i det sterkt sekulariserte Europa er den amerikanske kristenheten virkelig virksom og vital. Men i Guds rike kan resultatene ofte ikke måles med menneskelige metoder. Vi kan telle hoder og kroner. Men hvor mange vi er, hvor mye vi gjør eller hvor mye vi har, forteller ikke alltid det viktigste. Det er en vesensforskjell på å måle kvalitet og kvantitet.

For Gallis del begynte erkjennelsen av en felles krise med en erkjennelse av en personlig krise for en del år siden. Han hadde etter hvert erfaring og innsikt som gjorde at han håndterte rollen på en kompetent måte. Nødvendig kunnskap og nyttige kontakter var på plass. Stort sett skrev han om kristne emner. Men han innså at dette var noe han etter hvert «kunne» - uavhengig av Gud. Han innså at han manglet kjærlighet til Gud. Og han visste ikke om han virkelig var interessert i å elske Gud heller.

Det er både tankevekkende og ransakende å ta dette inn over seg. Som gamle vekkelsespredikanter kunne si:

Det kan bli så mye kristendom i livet vårt at det ikke er plass til Jesus der. Vi kan bli så opptatt med våre kristne aktiviteter og virksomheter at vi glemmer Gud selv. Selv den mest engasjerte kristne kan stå i fare for å bli en praktisk ateist. Det skjer hvis våre egne prosjekter og gjøremål for Gud blir viktigere enn å søke ham og hans vilje.

En gang fikk Jesus spørsmål om hva som var det største av budene. Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.»

Det største budet dreier seg altså ikke om hva vi skal gjøre eller mene, men om hvem vi skal tro på og tjene. Er ikke gudslivet vårt forankret i Guds ord og drevet av Guds ånd, blir det til slutt et tungt strev. Det kan være mer styrt av våre egne ønsker enn av en egentlig overgivelse til Gud. I lengden gir dette ikke gode resultater, verken for oss selv eller for Guds rike. Og det er en oppskrift på at troen ikke går videre til nye generasjoner.

Det helt grunnleggende problemet finner Galli i en enkel formulering fra den russiske forfatteren Alexander Solzhenitsyn. Han brukte den i takketalen da han fikk Templeton-prisen i 1968 om Vesten: Vi har glemt Gud.

Dette er ikke noe nytt problem. Når vi leser de såkalte sendebrevene i starten av Johannes´ Åpenbaring, som gikk til noen av de første kristne menighetene i dagens Tyrkia, er det samme problemet påfallende. Til menigheten i Efesos heter det: Du har glemt din første kjærlighet.

Det samme er nok grunnskaden i slapt og slitent kristenliv på begge sider av Atlanteren. Måtte Gud se i nåde til oss og fornye kjærligheten vår til ham. Det begynner med å gjenoppdage hans kjærlighet til oss.