Normisjon har kommet seg gjenn
...
Normisjon har kommet seg gjennom en tøff tid økonomisk. Foto fra fjorårets generalforsamling. Foto: Johanna Hundvin Almelid
Leder
Misjonskall og økonomiske realiteter
Del
Misjonsfolket har tatt tunge løft før. Nå trenger gløden ny næring.

I gårsdagens avis kunne vi lese at Normisjon nå ser muligheter for overskudd i inneværende år. Når vi tenker tilbake på hvordan organisasjonens økonomi ble omtalt så sent som i fjor høst, gir dette grunn til glede.

I september kunne vi lese at Normisjon styrte mot et underskudd for 2018 på 23,5 millioner, og at dette tallet kom på toppen av et samlet underskudd på 67 millioner de siste fem årene. Sluttresultatet for 2018 ble et underskudd på 18 millioner. Landsstyret vedtok et 2019-budsjett med overskudd, og så langt i år er organisasjonen i rute.

I fjor pekte den da nyvalgte styrelederen Hallgeir Solberg på at en stor del av underskuddet for de foregående årene var knyttet til konkurs i bokhandlerkjeden Vivo, og en devaluering i Aserbajdsjan som Normisjon kunne gjøre lite med. Likevel ville landsstyrelederen se nøye på risikovurderingen i organisasjonen.

Mer bekymringsverdig enn utviklingen de siste 3-5 årene var opplysningen om at driften i Normisjon kun har gått i pluss en gang siden organisasjonen ble etablert i 2001, som et resultat av en fusjon.

Solberg fremhevet hvor farlig det er for en organisasjon å legge seg på et utgiftsnivå som er høyere enn det man finner dekning for i de årlige inntektene. Det er denne enkle, men ofte ubehagelige tanken om å sette tæring etter næring som nå ser ut til å ha båret frukter.

I gårsdagens avis fremhevet økonomi- og administrasjonssjef Trude Andersen fire grep som skal bidra til bedre orden i Normisjons økonomi. Disse er budsjettdisiplin, økonomistyring, effektivisering, samsvar mellom gaveinntekter og misjonsinntekter, og å få mer ut av organisasjonens eiendommer.

Det er ikke til å underslå at innsparingene har kostet. Nedbemanning er alltid smertefullt. Smertefullt er det også å se at man ikke er i stand til å realisere eller opprettholde misjonssatsinger man gjerne skulle ha kunnet gjennomføre.

Færre mennesker får anledning til å høre evangeliet om Jesus Kristus som et direkte resultat av innsparingene. Det er det dypeste dilemmaet når menigheter og misjonsorganisasjoner må spare penger for å sikre en bærekraftig drift. Og her er Normisjon på ingen måte alene.

Israelsmisjonen feiret nylig sitt 175-årsjubileum. Det Norske Misjonsselskap gjorde det samme i 2017. Det samme året ble 150-årsjubileet for Normisjons moderorganisasjoner feiret. Alle disse organisasjonene har måttet gjøre vanskelige valg for å sikre forsvarlig drift. Og det er ikke gitt for noen av dem hvor veien går videre.

Ideelt sett vil man ønske seg at de innsparingene man nå har gjort, baner vei for nye satsinger. Risikoen er at nye innsparingsrunder venter om noen år. For å unngå det, er det avgjørende at misjonskallet blir løftet frem med fornyet kraft og styrke.

Det er ikke en oppgave som kan hvile på toppledelsen alene. Den kan heller ikke hvilke på de ansatte som allerede må arbeide ekstra hardt for å holde hjulene i gang. Noe av det vakre med disse tradisjonsrike organisasjonene er at de oppstod nedenfra.

Det var misjonsfolket som samlet seg. Det var misjonsfolket som sørget for ytre strukturer slik at kallet til å nå flere med evangeliet kunne bli satt ut i livet. Misjonsfolket har tatt tunge løft før. Nå trenger gløden ny næring.

leder,lederartikler,normisjon