Velbegrunnet frykt for autoritære regimer

De siste ukenes uro i Hongkong minner oss om hvor dypt frykten for et autoritært regime kan ­stikke.

De siste ukenes uro i Hongkong minner oss om hvor dypt frykten for et autoritært regime kan ­stikke. Og det med god grunn. Det har gått 22 år siden Hongkongs forbindelser til Storbritannia­ ble løst, og området ble gjort til et «spesielt ­administrativt område» under Kina.

Men fortsatt bærer mange i Hongkong med seg dyp skepsis overfor ­myndighetene i Beijing. Og Kina fremstår ikke akkurat som noen demokratisk ledestjerne i det internasjonale samfunnet.

Det har gått såpass lang tid siden Murens fall og Sovjetunionens kollaps at faren for politisk ­undertrykkende regimer har blitt skjøvet lang bak i bevisstheten hos mange av oss. Men autoritære ­regimer er aldri bekjempet en gang for alle. De kan oppstå på nytt, i nye former.

De siste dagene har vi også sett hvor vanskelig samspillet mellom statsledere er, når de representerer land med ulik historie og ulike politiske ståsted. I gårsdagens Aftenposten var Frankrikes president Emmanuel Macron sitert på hvor viktig «kjemien» mellom deltakerne på slike møter er.

Også president­er og statsministre blir slitne og trøtte, og kan miste besinnelsen. Macron er med rette bekymret for EUs internasjonale troverdighet hvis de opptrer som «28 land uten evne til å finne effektive løsninger».

Det sier seg selv at personlig kjemi er et sårbart fundament å bygge internasjonale relasjoner på. Men det står fast at alternativet til å snakke i sammen, i siste instans er å slåss. Derfor er det så viktig at ledere i ulike land fortsetter med å snakke sammen.

I en mangfoldig verden kan mye synes uoversiktlig. Når globaliseringen har gjort den opplevde avstanden vesentlig mindre, kommer kompleksiteten også tettere på oss. Da kan det håpet som har vokst frem de senere tiårene, gradvis bli erstattet av frykt og pessimisme. Hvis det skjer, er ikke nødvendigvis veien til nye autoritære ledere så lang.

Endring skjer som regel gradvis. Det er ­usannsynlig at Europas innbyggere aktivt vil ­stemme for diktatur. Men det er fare for at også vi på våre breddegrader trinn for trinn velger ledere og systemer som i praksis flytter makt fra mange til få. Et av de skumleste trekkene ved den sittende presidenten i USA er hans åpenbare fascinasjon for autoritære ledere.

Vi vet ikke hvor dypt dette stikker og hvor langt Donald Trump eventuelt er villig til å gå i dialogen med disse lederne. Men det er all grunn til å hegne om den gode politiske dialogen. Det er all grunn til å opptre redelig, saklig og respektfullt. Vi trenger å forstå hverandres historie, og å ville hverandre vel. Det er også i vår egen interesse.

Ofte kan det synes lettere på kort sikt å satse fullt og helt på sine egne interesser, og velge konfrontasjon fremfor samtale. Da kan man som leder score politiske poeng hos sine egne. Men man risikerer å måtte tåle store tap på lengre sikt.

Demokratiet er grunnleggende byggestein i det samfunnet vi tilhører. Men heller ikke demokratiet er etablert en gang for alle. Derfor gjelder det her som ellers i livet, at gresset er grønnest der vi vanner det.