Å nå et sekularisert folk med evangeliet

Hvordan kan kirken utføre sitt kall til å forkynne evangeliet i et mer sekularisert Norge?

Norsk kristenhet er i stor endring. Det gir seg utslag på mange forskjellige arenaer. I gårsdagens avis kunne vi lese et større intervju med en av de mest toneangivende kristenlederne i det frikirkelige Norge. Øystein Gjerme leder det voksende Salt-nettverket, som til høsten flytter inn i tradisjonsrike Forum kino i Bergen.

Til nyttår overtar Gjerme som den øverste lederen i Pinsebevegelsen her i landet. Gjerme sier i intervjuet at han gjerne vil være både frimodig og folkelig. Han er opptatt av dialog med folkereligiøsiteten, og prøver å finne ut av hvordan han som frikirkelig kan møte denne på en best mulig måte.

Her i landet er kristen tilhørighet og aktivitet i stor grad forbundet med Den norske kirke. Fortsatt er et klart flertall av befolkningen medlemmer i folkekirken. Men også dette er i endring.

Nylig uttalte Oslo-byråd Rina Mariann Hansen (Ap) seg om kommunal finansiering av folkekirken. Hun viste til at bare 27 prosent døper barna sine i Den norske kirke i hovedstaden. Det sier seg selv at om denne utviklingen fortsetter, vil folkekirkens status bli ytterligere utfordret.

Samtidig samler Filadelfiakirken i Oslo flere tusen mennesker i løpet av en vanlig uke. Det har blitt sagt at denne ene frimenigheten i løpet av en uke samler like mange mennesker som alle Den norske kirkes menigheter i hovedstaden til sammen. Poenget her er ikke å mane til konkurranse mellom ulike kristne sammenhenger.

Og den kristne kirke kan uansett ikke basere sin eksistens på flyktige popularitetsmålinger. Men det er likevel grunn til å tenke gjennom hvordan kirken i Norge faktisk kan utføre sitt kall til å forkynne evangeliet i et mer sekularisert samfunn.

Fra både bedehus og frikirker kan det være fare for at man forholder seg til folkekirkeligheten med en viss nedlatenhet. Motsatt vei kan det være fare for at man i Den norske kirke ser med skepsis på både frikirker og bedehus.

I realiteten finnes det både sunne og usunne elementer i alle disse sammenhengene. Merkelappene eller den formelle tilhørigheten er ikke i seg selv nok til å vurdere hvorvidt det lokale kristne fellesskapet fungerer etter sin hensikt.

I hovedstaden ser vi allerede at Filadelfiakirken tilegner seg flere av folkekirkens kvaliteter. Forkynnelsen og gudstjenesteprofilen gjør at mange søkende mennesker finner veien dit. Slik kan flere av de tradisjonelle motforestillingene mot frikirkelighet bli bygget ned.

Øystein Gjerme understreker at han ikke vil tone ned frimodigheten for å bli mer folkelig. Det er klokt tenkt. For en kirke som toner ned sin egenart for å nå sin egen samtid, står i fare for å undergrave seg selv.

Under årets kirkemøte løftet flere delegater frem verdien av det åpne kirkerommet. Det er i seg selv positivt. Men i tillegg til å snakke om åpne kirker, trenger vi også å snakke om hva som skal fylle kirkerommet.

Det er når evangeliets frigjørende budskap får lyde at den kristne kirke fungerer i tråd med det oppdraget Jesus Kristus ga den. Ingen av oss har grunn til å rose oss av vår egen fortreffelighet, verken i eller utenfor Den norske kirke.

Og ingen av oss kan lene oss på vår egen åndelige CV i møte med verken Gud eller andre mennesker. Derfor er det et godt ideal i alle kristne sammenhenger å være både frimodig og folkelig - alt på evangeliets vegne.