Det vakre og vanskelige samlivet

Uavhengig av sivil status er ingen av oss ment å skulle leve livet alene.

«Å være gift er hardt arbeid», sa Else og Arne Bjørndal i gårsdagens avis. De var intervjuet i den åttende artikkelen i serien «Fortsatt gift».

Det å hegne om ekteskapet ser vi på som noe av det viktigste denne avisen kan bidra til. Trofasthet og oppofrelse er bibelske idealer som dypest sett har sitt utspring i selve guddommen.

Derfor er det godt for mennesker å leve i forpliktende relasjoner, selv om ingen av oss er perfekte.

Det er ikke noe mål å tegne glansbilder av problemfrie samliv. Det har heller ikke intervjuene i denne serien båret preg av. Mennesker av god vilje kan, med de beste intensjoner, likevel ende opp med å påføre hverandre dyp smerte.

Det trenger vi å snakke åpent om. Og vi trenger å snakke mer om hva som forårsaker samlivsbrudd.

I en tid med store endringer kan det være fristende å gi etter for frykt og usikkerhet. Når noe man har holdt for kjært blir utfordret, stilles man på valg.

For manges del har selve familiebegrepet blitt en kilde til sorg og smerte. Man hadde kanskje forestillinger og forventninger, men måtte så erkjenne at utviklingen ble annerledes enn man hadde forestilt seg.

Når vi opplever skuffelser, kan tanken om å gi opp melde seg fort. Før vi går dit, gjør vi klokt i å ta tid til sindig ettertanke. For de fleste av oss har antakelig erfart at vi i anspente øyeblikk kan si og gjøre ting som vi senere angrer på.

Det er nødvendig å drøfte de langsiktige virkningene av et relativisert familiebegrep, og av oppløste familier. Men det er minst like viktig å snakke om verdien i det gode samlivet.

Hvis vi tillater oss å tenke at dette er sentimentalt eller noe vi kan overlate til ekspertene, unndrar vi oss det ansvaret den enkelte av oss har for å opptre som et gagns menneske.

Det kan være nærliggende, når man leser om ulike ektepars historier, å se etter kjønnskategoriske kjennetegn. Og noen generelle trekk gjør seg ofte gjeldende. Likevel er det viktigere å lytte til de enkelte historiene, og prøve å forstå nyansene i dem.

For det er ikke enkelt for to mennesker å leve sammen i gode og onde dager frem til døden skiller dem. Knapt noen opplever et livslangt samliv som friksjonsfritt.

Likevel finnes det mange som kan fortelle om hvor umåtelig takknemlige de er for ektefellen sin. Disse historiene trenger vi også å høre. De kan hjelpe oss til å tenke gjennom hva vi selv kan lære.

Dernest trenger vi, ikke minst i kristne sammenhenger, å øve oss i å snakke om samlivet på en slik måte at vi ikke ekskluderer den store andelen av befolkningen som er ugift.

For uavhengig av sivil status er ingen av oss ment å skulle leve livet alene. Vi slipes mot hverandre, og trenger alle å utvikle oss i samspillet med omgivelsene. Dypest sett er denne dannelsen en øvelse i Kristus-likhet. Der trenger vi alle nåde til å la oss utfordre.