Også religioner bør granskes

Fra et religiøst hold kan det virke truende å bli gjenstand for vitenskapelig forskning. Men grunnleggende er det et gode at troens innhold blir gransket.

Er religion et privat anliggende? Hvordan skal vi forholde oss til hverandres livssyn? Slike spørsmål er sentrale når man i disse dager arbeider med utformingen av fremtidens religionsfag i skolen. Hva elever og studenter blir opplært i, får stor betydning for hvilke tros- og tankeretninger som får prege samfunnet i lang tid fremover.

I gårsdagens avis trykket vi en tankevekkende kronikk av Anita Sævik. Hun er fagutvalgsleder i religion og etikk i Norsk Lektorlag. Sævik spurte blant annet om skolens religionsfag er i ferd med å bli redusert til et redskapsfag for personlige synspunkter i stedet for å bygge på vitenskapelige tradisjoner».

Etter at det ble etablert skole for alle i Norge i 1739, har opplæring i kristendom vært en sentral del av den norske utdanningen. I løpet av 1900-tallet, og særlig de seneste tiårene, har dette faget vært gjenstand for omfattende endringer. Nå har det blitt stadig mer vanlig å snakke om at vi lever i et sekulært samfunn, selv om Grunnloven fortsatt gir kristendommen en særlig status.

I tråd med denne endringen har det blitt viktigere å speile et samfunn hvor religion har en mer perifer rolle, og hvor opplæringen i religion og etikk dermed forandrer karakter.

Disse endringene har skjedd under til dels sterk motstand. Ens egne holdninger til faget henger naturlig sammen med hvorvidt en ser Norges kristne historie som en arv å ta vare på, eller mer som arv av primært historisk interesse.

Et annet viktig utviklingstrekk er den individualiseringen av både religion og livssyn som preger vår tid. Det er ikke den ideologiske ateismen som ligger an til å overta mer av kristendommens plass.

Snarere er det en slags personlig religiøsitet, hvor enhver kan ha sin egen overbevisning, mer eller mindre uten krav til indre logisk sammenheng. Det religiøse har i stor grad blitt skjøvet ut av det offentlige, og inn i det private. Med det har rommet for å benytte religiøst forankrede argumenter i den offentlige debatt blitt redusert.

I dag sitter referansene til prestestyret i Iran løst når noen vil argumentere med et kristent utgangspunkt i en pågående debatt i samfunnet. Til tross for at vi har bak oss 500 år med luthersk inspirert toregimentslære. Det burde være godt kjent at det går an å stå for en religiøst forankret etikk uten at man med det vil erstatte demokrati med teokrati.

I den nevnte kronikken skriver Anita Sævik at elevene blir henvist til å «undre seg» og «reflektere over», snarere enn å møte også religioner med en «rasjonelt analytisk, vitenskapelig tenkemåte».

Fra et religiøst hold kan det virke truende å bli gjenstand for vitenskapelig forskning. Også i en del kristne miljø har teologisk forskning et frynsete rykte. Men grunnleggende er det et gode at troens innhold blir gransket.

Ingen av oss er i stand til å presentere vitenskapelige bevis for eller imot Guds eksistens. Derfor vil studier av Guds vesen ha noen innebygde begrensninger. Dette må imidlertid ikke få stå i veien for at troen blir gransket. Hvis vi aksepterer at religion er en personlig sak, og ikke noe man trenger å stå til ansvar for, vil også kirken tape på det.