Illustrasjonsfoto: Marianne Lø
...
Illustrasjonsfoto: Marianne Løvland, NTB scanpix
leder
Neste skritt
Del
Når kirken ikke har et hegemoni å lene seg på, må den på en annen måte bevise sin berettigelse.

Den kristne kirke er ikke skapt til selvforsvar. Den blomstrer gjerne når den er under hardt press. Når den blir uglesett og latterliggjort, stigmatisert og forsøkt skjøvet ut i kulden. Det er en virkelighet vi i Norge stort sett har lest om fra andre verdenshjørner. Og fremdeles har vi rikelig med privilegier å lene oss på.

Kristendommen er forankret i Grunnloven. Et klart flertall i befolkningen er medlemmer i Den norske kirke. Folkekirken mottar milliarder av kroner over statsbudsjettet. En lang rekke kristne skoler mottar hver for seg betydelige antall millioner i statsstøtte. Og så videre.

Ingen av oss vet hvordan situasjonen vil være om 10-20 eller­ 50 år. Og vi bør vokte oss for ukritisk å legge til grunn at ­utviklingen vil fortsette i entydig negativ retning. Både rykter og dystre spådommer har den egenskapen at de ofte sprer seg raskt. Likevel begynner vi å se konturene av et samfunn hvor vår kristne historie får gradvis mindre betydning for hvordan vi fortolker livet og fellesskapet i samfunnet.

Religionen har fortsatt en viktig plass i manges liv, men den er i mindre grad en premissleverandør når vi skal drøfte vanskelige etiske spørsmål. Snarere ser vi flere eksempler på at religiøs over­bevisning blir forbundet med totalitære tendenser, med trang til å styre over andres liv.

Det finnes ulike måter å møte en slik situasjon på. Den kanskje mest nærliggende er preget av frykt og tilbaketrekning. Ingen ønsker å være upopulære. Det koster å være omstridt. Og kanskje er ikke overbevisningen så sterk som man gjerne skulle ønske, når det kommer til stykket. Men det finnes også en annen måte å ta imot utfordringene på.

I kirkens første tid var det å være kristen for mange ­forbundet med livsfare. Likevel vokste kirken med en for­midabel hastighet. I norsk misjonshistorie handler et av de aller stolteste kapitlene om Kina. Ikke slik at Marie Monsen­ og de andre norske utsendingene alene kan ta æren for ­utviklingen der. Men de fikk bidra til at antall kristne i Kina har vokst med mangfoldige millioner i løpet av et par generasjoner. Og det i en tid hvor myndighetene ikke akkurat har ønsket å ­legge til rette for kristen misjon.

Når kirken ikke har et hegemoni å lene seg på, må den på en annen måte bevise sin berettigelse. Den må ut av ­forsvarsposisjonen. Snarere enn å kritisere dem i samfunnet som motarbeider kirken, må den selv vise hvorfor og hvordan den har noe å bidra med. Det kan danne utgangspunkt for en oppløftende utvikling.

«Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å ­elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!» skriver apostelen Paulus i Filipperbrevet.

Hvorfor er jeg kristen? Hvilken verdi mener jeg kristen tro har i det norske samfunnet i 2019? For individ og kollektiv? På hvilke måter mener jeg kristne verdier er et gode også for folk som ikke tror at Jesus er Guds sønn? Hvordan mener jeg det norske samfunnet blir bedre dersom lovverket har et kristent verdensbilde i bunn?

Det er lettere å stille spørsmålene enn å svare på dem. Men hvis flere kristne våger å spørre slik, og våger å svare ærlig, kan det i seg selv bidra til en positiv mobilisering. Antakelig vil noen av svarene overraske oss.

Et av de mange skriftstedene som kan belyse de nevnte spørsmålene finner vi i Bibelens siste bok. Mot slutten av Johannes’ åpenbaring leser vi skildringen av den nye himmel og den nye jord. I seg selv er dette perspektivet en påminnelse om noe av det mest sentrale i kristen tro, nemlig håpet om frelse og evig liv.

Noe av utgangspunktet for dette blir beskrevet i ordene fra tronen: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud.» At Guds bolig er hos menneskene ble til fulle tydeliggjort da Gud ble menneske i Jesus Kristus.

En Gud som til de grader identifiserer seg med menneskene, er vel verdt å beundre. En Gud som ikke bare aller nådigst lar menneskene nærme seg ham, men som faktisk selv kommer til dem. Det sier en god del om menneskeverd. Og så sier det også noe om ærefrykt for Gud, for han opphører ikke å være Gud selv om han tar bolig blant oss.

I dagens andakt skriver pastor Kjell Hagen at frelsen for mange i dag fremstår mer som en mulighet enn som en nødvendighet. Da er det kirkens oppgave å minne om at det er vi som trenger Gud, ikke omvendt. Med utgangspunkt i hvem Jesus er og hvordan han opptrådte her på jorden, kan sekulariseringen faktisk tenkes å løfte kirken opp til en ny frimodighet. Ikke på hegemoniets vegne, men på evangeliets.

Fortiden er gitt, selv om den fortsatt må undersøkes og forstås. Fremtiden er ukjent, selv om vi ikke er uvitende om den. Skal kirken vise at den fortsatt har noe å bidra med i 2019, kan den ikke overse sin egen historie. Men først og fremst nå den la resignasjon og frykt bli erstattet av tro og tillit. Ikke til staten, men til Gud.

leder,lederartikkel,debatt,tarjei gilje